Utdypning: menneskelig frihet

De som kjenner meg vet at jeg ser opp til visse idealer omkring medmenneskelighet og forståelse av det menneskelige. Og det har gjennom tiden vært mange gode inspirasjonskilder for uten om kunnskapen historien gir oss, så har det også vært mange gode inspirasjonskilder i enkelt individers handlinger og holdninger. 

Individer som eks.: Mohandas Karamchand Gandhi, Martin Luther King jr., Nelson Rolihlahla Mandela, René Samuel Cassin, med mange flere. Men to har kanskje hatt en litt større innflytelse enn andre, Immanuel Kant og Johann Adam Weishaupt.


Immanuel Kant:
Han regnes som sentral innen moderne filosofi, Kant var plikt-etiker. Men kanskje hans viktigste arbeide er universallovformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.

Premisset for Kant er: «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»

Og der har Kant vært en stor inspirasjonskilde for bl.a. menneskerettighetene og naturligvis for mitt utsagn, forskjellen er ikke stor – men mitt utsagn omhandler alle mennesker, og ikke bare “borgere” (med at samfunnsstrukturen var en del annerledes da Kant levde (1700-tallet)).

Johann Adam Weishaupt:
Å huff, tenker nå mange – dette er grunnleggeren av Illuminati. Og har da formeninger om at Illuminati var noe ondskapsfullt – slik det har blitt fremstilt i enkelte filmer og bøker i nyere tid, og av kirken på slutten av 1700-tallet.

Men faktum er at Illuminati står for opplysning, og at Illuminatus-ordenen ble opprettet for å kjempe for fornuft og ytringsfrihet mot autoriteter og fordommer. Hovedformålet var opplysning og moralsk forbedring. 

Og der har Weishaupt (Illuminati) vært en stor inspirasjonskilde for meg i mitt arbeide i mot fordommer, for ytringsfrihet og for den logiske tankegang – med et håp om bedre forståelse for ulikheter, og menneskelig utvikling til det beste for samfunnet.

Jeg tror på opplysning, logisk tankegang og moralsk forbedring.
Med andre ord tror jeg på menneskets evne til å utvikle seg selv og det samfunnet mennesket er en del av, til noe bedre enn det mennesket til nå har klart å skape og sin egen utvikling.

Og for å komme inn på den rette vei til utvikling mot et mer helhetlig og bedre (harmonisk) liv og samfunn, er det viktig å etterleve og ha forståelse for nettopp: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre». 

Som en del av dette er også et kritisk blikk på makthaverne og maktutøverne, altså politikere og statsforvaltning.

Menneskelig frihet
Så hva vil det si å etterleve og ha forståelse for: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre». 

Det handler da om hvilken frihet man har, og hvilke friheter man evt. tar seg til. Noen eksempler:

VOLD:
Har jeg frihet til å begå voldshandlinger mot andre, så må altså andre også å ha frihet til å begå voldshandlinger – tenk på hvordan verden ville sett ut da.
Enkelte tar seg den frihet å begå voldshandlinger, men det betyr da ikke at alle andre har rett til å gjøre det samme.

YTRING:
Har jeg frihet til å ytre mine meninger, så må andre også ha frihet til å ytre sine meninger – selv om ytringer føles og oppfattes som krenkende, dette går begge veier.
Enkelte ytringer oppfattes som krenkende, men det gir ikke friheten til å ta bort friheten til den som ytrer krenkende ytringer – men gir en mulighet til å gi en bedre forståelse og innsikt i etikk og moral.

MAKT:
Har staten friheten til å yte makt mot enkelt individer, må enkelt individer også ha friheten til å yte makt mot staten – gjennom de samfunns ordninger (rettsvesen etc.) som finnes og er tilgjengelig.
Den frihet staten har, skal i utgangspunktet være til individets og samfunnets beste – men enkelte ganger begår staten makt bruk som ikke er forenelig med individets og samfunnets beste, derfor må samfunnet og individet ha en frihet til å få prøvet statens frihet inn for en domstol etc..

Altså bør man tenke at den frihet man selv mener å ha, den friheten må da også alle andre ha – og da kommer den logiske tanke gangen inn, om hvilke friheter man da egentlig har eller friheter man tar seg.

Med all den friheten man da har i forhold til det daglige livet; ytringer, seksualitet, religion, handlinger etc.. Så vil det også være de som har den samme friheten, til å være i mot den friheten andre har. Men det gir ingen av dem rett til å fra ta den andres frihet.

Jeg har selv feilet, og vil nok også feile flere ganger – men det betyr egentlig kun det at jeg fremdeles har muligheten til å utvikle meg selv enda mer, og til noe enda bedre. 

For det betyr også at premisset for det jeg tror på blir oppfylt, og kanskje viktigst av alt at mitt utsagn om at: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre» – faktisk er noe som alle burde gjøre sitt beste for å etterleve og å ha forståelse for.

Så jeg kan bare håpe at du har forståelse for at jeg også kan feile, men at jeg fremdeles fortjener å tildeles den samme frihet som alle andre også da skal tildeles.

Jeg håper denne utdypningen er så godt forklart at den er forståelig for de fleste.

Jeg gjør mitt beste for å etterleve og ha forståelse for:

«Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre».

Og håper at flere vil gjøre det samme, og på den måten vil bidra til egen og samfunnets utvikling til noe bedre.

 

Far’s 75 år’s dag – uten meg!

Så det er fest for min far (75 år).

Det er nok mange som er inviterte til festen, spesielt politiske forbindelser – med at min far tross alt er bystyre representant, for Pensjonist Partiet i byen der han bor.

Og så er det da naturligvis den “øvrige” familie – men ikke meg. Så hvorfor er ikke jeg der……

Hvorfor skal jeg være med på å opprettholde deres “perfekte” fasade utad, når virkeligheten egentlig er noe annet. Hvorfor skal jeg hylle min far som aldri har vært glad i meg, ikke min mor eller min søster heller for den sakens skyld.

Hvorfor skal jeg være blant mennesker som ikke klarer å ta lærdom av deres egne gale handlinger, som ikke evner å endre seg – men fremdeles handler og fremholder de samme holdninger og meninger, som de hadde da jeg var et barn og en ungdom. Nå med en ekstra støtte spiller i min søster og hennes familie.

Det verste er vel det at de fleste som er inviterte til denne “festen” er klar over hva som skjedde da jeg var barn og i ungdomstiden. Men de er i realiteten hyklere, for de handler i mot det de selv sier de står for. Og der er det mange politiske representanter også.

Jeg har forsøkt mang en gang, men så lenge de ikke ønsker å endre seg – så hva hjelper det da, selv om jeg har strukket meg lengre en langt. Men i deres øyne, så er det jeg som har skylden og er skyldig i at de ikke kan like behandle deres egne barn.

For jeg er selv skyldig i den fysiske og psykiske mishandlingen de utsatte meg for i barndom og ungdomstiden, i følge staten’s advokater skulle de egentlig vært dømt til både fengsel og erstatning (som nevnt i “ENSOMHET – BARN & UNGE“) – Men som følge av staten’s sendrektighet aldri ble gjort, og naturligvis at jeg er selv skyld i at andre mobbet meg. Jeg er selv skyldig i at jeg ikke duger, er brukanes til noe – i motsetning til min perfekte søster og hennes familie og barn, som er så utrolig dyktig, flink og snille. Som min mor engang sa til min kone: “Vi gjorde så mye for ham før”. Og ja, hun har helt rett – jeg fikk både teppebanker, lærreim og masse piller, det følte jeg godt på kroppen.

Jeg og min familie, vi er tapere i deres øyne – derfor prioriterer de heller min perfekte søster, til og med forfordeler fremtidig arv til hennes og hennes familie sin fordel.  Min søster og hennes familie har jeg ikke sett de siste 7 årene, hennes barn som jeg er onkel til har fått barn – men disse barna har jeg aldri sett. For de jeg egentlig er “onkel” til, de lar seg bli dratt med i dragsuget av sin mor, far og besteforeldre.

Å tilgi kan man gjøre, å glemme er umulig – men å tilgi blir også til slutt umulig, med at de ikke har eller er villige til å endre seg. Hadde de gjort det som var mest riktig, så hadde det vært kanskje noe annet – selv med å gjøre bare noe mer riktig, så hadde det stilt seg annerledes. Og de har fått sjanse på sjanse til både å gjøre det riktige, og å omgjøre de senere års feil – men de har ikke vilt benytte seg av muligheten.

I de siste dagene har min far forsøkt å ringe meg, men jeg har ikke svart på telefon fra ham. Han vil jo invitere meg til festen for for ham, og for å opprettholde det perfekte bilde om en samlet familie og slekt – men den gleden blir han for uten. Og heller kanskje noen bemerker eller spør om hvorfor ikke jeg er tilstede.

Istedet for å være der, så gir jeg min far og mor det de ønsket og ga uttrykk for – i kor med min søster, gjennom alle mine barne år: “Gutten må vekk!”. Jeg er i deres familie/slekt – uten egentlig å være del av familien og slekten. 


Noen synes nok jeg er kald og rå, men de har ikke gått en meter i mine sko – de ville trolig ikke overleve.

Takk for min egen familie (kone og barn) og familien og slekten til kona.

 

ENSOMHET – BARN & UNGE (meget personlig)

Dette er et sårt, vanskelig og ømtålig tema – noe som kommer av min egen erfaring, og derfor tok det litt tid å skrive dette. Og du vil kanskje skjønne hvorfor jeg har Suzanne Vega’s sang LUKA som min favoritt sang, og liggende på alle blogg sider. (dette er et langt innlegg)

Jeg skrev om ensomhet like før jeg begynte min sommerferie, men det var ensomhet voksne kan føle som følge av tap og/eller livssituasjon: E N S O M H E T

Jeg skrev da også at om mulig ville det komme et innlegg om ensomhet når det gjelder barn og unge. Og det er det jeg skal skrive litt om nå, med utgangspunkt i min egen erfaring.

Dette vil nok mange misslike, men når sant skal sies: Hvis jeg kunne bytte ut mine 17 første leve år med de timene de overlevende fra Utøya opplevde – så ville jeg med glede ha gjort det.

Jeg har full forståelse for det de har opplevd av frykt, og de traumer som har oppstått hos de overlevende fra Utøya. Men mye heller noen timer der, enn de første 17 årene av mitt liv. Man skal ikke sammenligne seg med andre, men grunnlaget er der – uansett hva andre må mene om det. 

De overlevende fra Utøya oppfattes av mange som helter, men hva er da ikke de barn og unge som gjennom mange år har levd igjennom frykt for eget liv – utsatt for overgrep og fornedring, de er superhelter (i mine øyne er de nettopp det).

Jeg skal gjengi noe av det som er oppført i noen journaler, som forteller litt om den oppveksten jeg hadde fra jeg ble født til jeg var 17 år. Slik at du får et lite innblikk i det utfordrende livet jeg hadde, men også hvorfor jeg i dag er opptatt av barnsrettigheter – men også endring av samfunnets forordninger, samt det synet det politiske aktive eller andre offentlige har utvist – at barn og unge som utsettes for overgrep egentlig ikke betyr så mye, og det selv fra AP politikere etter Utøya tragedien. Som tidligere publisert i DEN GRUSOMME LISTEN (om overgrep mot barn) og Utdypning om “DEN GRUSOMME LISTEN

Jeg har ikke hatt en helt vanlig barne og ungdomstid.

Her følger da noe av det som er skrevet i ulike journaler, det er bare et par punkter ut av “et helt arkiv skap”:

Lærer: «I oppdragelsen anser faren juling som en slags medisin eller næring. Når den ikke har virket/hatt positiv effekt på ham betød det bare at der var gitt for lite korpoli avstraffelse. Mors forhold synes å være ambivalent ved at hun indirekte gjorde bruk av medisinen med faren som utøver og mellom mann». 

Lærerinne: «De andre elevene missliker ham sterkt», «Avvises av de fleste andre barn».

Barne psykolog: «Inngående undersøkelser har vist psykologisk avvisning fra fødselen, betydelige konflikter mellom foreldrene opp gjennom årene, alvorlig psykisk og fysisk mishandling i tillegg til lempfeldig og klart uforsvarlig bruk av medisiner fra foreldrenes side, som hadde overmedisinert ham med beroligende medisiner og Salicyl preparater.» «Hans skolegang har gjennom årene vært preget av klar mobbing.»

Skolekontoret: «Det oppstod en del trøbbel i forbindelse med hjemreise pr buss etter skoletid. En eldre pike (nabo) mobbet ham slik at rene håndgemeng oppstod». – Politiet ble involvert.

Sommerleiren rapportert til kommunen: «Han utviser tegn til alvorlig depresjon».

Og selv om da dette er skrevet i journaler, og således rapportert inn til ulike offentlige kontorer/myndigheter – så grep ikke barnevernet inn, enda flere av disse offentlige kontorer/myndigheter hadde rapporteringsplikt til bl.a. barnevernet.

At de andre barna og ungdommene, kanskje misslikte meg – ga de ingen rett til å mobbe meg, selv om jeg nok hadde en litt annerledes fremtoning enn de på grunn av de overgrep jeg ble utsatt for. Mobbingen gjorde det ikke noe bedre, men mobbing var den oppmerksomheten de ga meg – ellers ville de ikke ha noe med meg å gjøre.

Dette er minner som stikker dypt inn i meg, det å føle seg alene – selv om det var så mange andre der, men de var ikke særlig snille. Så oftest gikk jeg mest alene, mens de andre lekte – eller gjorde andre ting. 

De følelser jeg da satt igjen med er ensomhet og frykt. Ensomheten av å se andre leke å ha det moro, men ikke få lov til å delta. Redselen for hva de andre skulle si og gjøre, og det som stort sett ventet meg hjemme. Så det beste var å sitte helt rolig eller gå alene for seg selv, og ikke gjøre noe som helst.

Fra en av de mange sykehus/legevakt journaler: «…..ble slått av sin far med teppebanker og lærreim til han besvimte. Det var naboen som hørte at gutten plutselig sluttet å skrike. Naboen løp over og fant gutten liggende livløs på farens fang. Far så ut som om han var i en annen verden. Gutten kom så inn på akuttmottaket, her.»

Fra en av de andre mange sykehus/legevakt journaler: «…..innlagt med medisinsk forgiftning av Benzodiazepin og Salicyl preparater, gitt ham av hans mor. Om gutten vil overleve er høyst usikkert.» ……….  «……kjempet i tre dager, da intet annet enn intravenøst veske og næring kunne bli gitt da forgiftningen var kommet for langt i forhold til annen alternativ behandling. At ……. overlevde er bemerkelsesverdig. ……..har utvilsomt et sterkt hjerte, som har tålt påkjenningen.»

Selv i dag kan jeg føle meg helt ensom og forlatt, selv om jeg har familien rundt meg. Selv når jeg sitter i en større forsamling kan jeg få følelsen av å være helt ensom, selv om jeg faktisk prater med de som sitter samens med meg. Det er en del av prisen jeg betaler for den oppveksten jeg hadde, men dette er bare en liten del av den totale “kostnaden”.

Jeg vil påstå at jeg har grunnlag for å skrive og mene det jeg gjør når det kommer til ENSOMHET – BARN & UNGE:

 

Så når det gjelder barn og unge som opplever ensomhet, så er det sjelden de selv egentlig ville valgt ensomhet – det er noe de ofte blir “presset” inn i, og noe som vil forfølge dem gjennom hele livet.

De fleste blir som sagt i en eller annen form “presset” inn ensomhet, mange av de utvikler sosial angst – som gjør at de isolerer seg enda mer. Det som “presser” de inn i ensomhet, er handlinger i fra andre – det være mobbing, psykisk og/eller fysisk vold i nærerelasjoner. Og det er da de som står for denne mobbing, psykisk og/eller fysisk vold som bærer ansvaret – ikke den som er/eller føler seg ensom (vell vitende at det finnes også noen unntak)

Men selv om dette som oftest skjer i fra andre barn og unge, så er det da altså de som får det også i hjemme miljøet. Men selv har jeg også sett og hørt hvordan voksne til de barna som “ute stenger” med handling og ord, andre barn og unge – bidrar nettopp til det samme, ved å omtale de “ute stengte” som annerledes etc. nettopp ovenfor sine egne barn/unge som da “ute stenger” de andre barna/unge.

Selv om den Sosiale Angsten skulle over vinnes, så vil altså ensomheten fremdeles følge den som i ung alder har blitt “utestengt”/mobbet etc. resten av livet – den ensomheten vil være “inn brent” i hode (minnet) og tanke gangen.

Og selv om den fysiske ensomheten overvinnes/forsvinner, så vil den psykiske ensomheten for mange forbli tilstedeværende livet ut. Og det er en ensomhet som lett blir oversett av omgivelsen, for den er ikke direkte “skrikende” synlig.

Derfor har voksne en særlig viktig oppgave i å oppdra/lære sine barn/unge å ikke “utestenge”/mobbe, samtidig som de voksne selv må kanskje lære seg dette selv også.

I verste fall vil “ute stengning”/mobbing føre til selvmord – tenk bare på det å måtte bære ansvaret for at noen som ble “utestengt”/mobbet til slutt ble så ensom at vedkommende avsluttet livet.


Du har en del av samfunns ansvaret for at ingen skal føle eller bli “utestengt”/mobbet, det har du kanskje ikke tenkt over. 

Så hva kan og vil du gjøre for at ingen skal bli eller føle seg “utestengt”/mobbet etc.?

 

FERIE !


Selv om jeg nå tar ferie (90 faktiske dager), så vil jeg komme innom bloggen nå og da.

Så nå blir det nok dårlig med innlegg frem over – og spesielt det mest populære blant leserne: sex og samliv, som ligger under kategorien Helse/Samliv på bloggen min. For enda det er skrevet så mye om annet, som er om enda viktigere – så velger de fleste å lese slike innlegg. Mange ville nok ha nytte av å lese de andre innleggene også.

Men hvis det er noe du lurer på, og som du tror jeg evt. kan være behjelpelig med – så send meg en E-mail.

Det er fremdeles mye å lese og å fordype seg i på bloggen, det er bare å lese seg igjennom de ulike kategoriene og innleggene.

Kategoriene:
Familie/Barn
Kritikk/Samfunn
Helse/Samliv
Humor
Mr. Black Rubber Duck – Bilder

&

Mr. Black Rubber Duck
  

Så det er bare å lese, å kommentere hvis du vil – selv om det kan ta litt tid å få svar etc.
Vil du ikke kommentere, men det er noe du lurer på – send meg en E-mail.

Så til alle ønsker jeg en riktig god og fin
S O M M E R !

Vil du vite mer kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck

FREMTIDSHÅPET

Som Adam Weishaupt & Immanuel Kant, som er to av mine forbilder og helter – om du vil.

Så forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å kjempe for fornuft og ytringsfrihet, men også i mot fordommer.

Som en del av dette er også et kritisk blikk på makthaverne og maktutøverne, altså politikere og statsforvaltning.

Jeg tror på opplysning, moralsk og etisk forbedring og forståelse, vil menneskeheten en dag innse at makt (politisk, forvaltningsmessige, byråkratiske eller på annen måte) over andre mennesker må begrenses til et minimum – lover og forordninger må settes ut i fra menneskelig syn og forståelse, slik at universale menneskerettigheter er det grunnleggende. 

Og da med spesiell vekt på barn og unge, da de vil være grunnfjellet for et samfunn uten grenser mellom land, etnisitet etc. – men med rot i idealer som tro på menneskets evner til selvforbedring, moralsk og etisk forståelse og innsikt i et samfunnsmessig perspektiv.

Intet er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid – et skritt i mot fremtidshåpet, er et skritt frem i mot det som var umulig.

Vil du vite mer kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck

Det ga deg litt å tenke på, håper jeg.

 

YOU’R CARZY !, Ja!


CRAZY – noen ganger er det godt å kunne være litt – CRAZY

Jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle dele dette – for det er jo litt CRAZY.

Samtidig er det befriende å gjøre slike “stunts” – det får en til å tenke på da man var litt yngre, selv om man etter på merker at man ikke er så ung lengre.

For da man var ung, så gjorde det liksom ikke noe – i dag blir man litt stiv og støl, men samtidig fikk man “slått i hjel” noen timer.

Men som da en bemerket: “YOU’R CARZY !”. Man er ikke helt riktig skrudd sammen, når man bruker 4 timer på å kjøre alle bak-veier – bare for å kjøpe seg noe godis.

Men som sagt: “Moro var det lell !”. Så får man være litt CRAZY, og minnes yngre dager.

Så jeg satte meg på Duck-opeden og så kjørte jeg av sted, opp en bakke, rundt en sving, inn en vei, så opp en ny bakke, over bakker og berg bar det av sted – mye rart å se.

Men til slutt var jeg fremme ved første stoppe sted. 


Men når jeg først kunne se litt mer, så gjorde jeg da det.


Nå sitter jeg her å slapper av, litt sliten – men har det bra.

Så får de kalle meg CRAZY DUCK“, hvis de har lyst til det.

Men det går nok en stund til neste gang, man er ikke så ung – som man var en gang.

Vil du vite mer om meg kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck
Og hva slags CRAZY-stuff har du gjort i dag?

 

Overkåte, forsmådde kvinner – er livsfarlige for omgivelsene

For det første sitter jeg og min kone og inntar et bedre måltid.
Nå drikker ikke jeg noe ved siden av maten, foruten vann – jeg skal kjøre bilen hjem.

Det kommer et par bekjente bort til oss, og de har med seg en kvinnelig bekjent av de.
Så der sitter vi da og koser oss og prater. Hun vi (min kone og jeg) ikke kjenner, deltar også i samtalen.

Men venninnen til våre bekjente, drikker en god del. Og kan vel sies å være godt over middels beruset, når hun helt plutselig begynner å legge an på meg – min kone blir jo sjokkert over den oppførselen.
Jeg blir selv temmelig forbauset selv, hun har jo blitt informert om at vi er ektefolk når vi ble presentert for henne – av våre bekjente. Men hun blir til slutt så nærgående, at jeg og min kone avslutter middagen – våre bekjente beklager oppførselen til deres venninne.

Og selv om jeg da ved flere anledninger høflig, men bestemt har avvist henne – så prøver hun å henge seg på meg, i det vi (jeg og min kone) skal forlate stedet.

Når vi da så kommer ut til bilen, for å kjøre hjem – kommer dette kvinne mennesket løpende ut, roper og skriker. Om da hvilket svin jeg er av en man, som nekter å ha et forhold til henne. 

Så tar hun frem noe spist i fra håndvesken hun har, resultatet ser du på bilde (over) – det er bil døra.

Våre bekjente har da også kommet ut, og de er jo fryktelig lei seg for det som har skjedd. Venninnen deres har jo nå stukket av, men hun får en regning i posten for reparasjon/lakkering av bil døra. Våre bekjente ga oss det vi trengte av opplysninger om adresse etc. og de er også villige til å avgi forklaring til politiet, dersom det skulle måtte komme til det.


Så bare for å ha sagt det en gang til:

Overkåte, forsmådde kvinner – er livsfarlige for omgivelsene.  

Vil du vite mer om meg kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck

Å elske i det fri

Det har blitt mai, og jeg har fått ordnet det meste – venter bare på den gode lange og fine sommeren vi nå SKAL ha. Jeg har funnet balansen, og er klar for sommer. Om 3 uker starter min ferie – HERLIG!

Det har blitt litt mye frem og tilbake de siste ukene. Men slik er det, når man velger å få alt i orden før sommeren endelig skal komme.

Men når jeg nå da sitter her i sol veggen og bare nyter tilværelsen, og føler varmen sprer seg gjennom kroppen – virkelig føler at vinteren slipper taket.

Så kommer det også frem noen minner i fra de små grå – lengst bak i hukommelsen. Noen gode, andre ikke fult så gode. Men et av de gode minnene skal jeg dele med deg.

Vi kan jo kalle minnet “Ungdomstidens utflukt“, selv om utflukten var relativ kort. Og det vi gjorde var nok dristig den gangen, og er nok det i dag også – for de som da kanskje drømmer om å gjøre noe slikt.


Ungdomstidens utflukt
Jeg vet ikke hvilken straff man evt. ville få i dag, for det vi gjorde – men den gangen ville man trolig ha blitt idømt bot, om ikke fengselsstraff.

For de som har lest litt om mine vandringer i Oslo før, vet at jeg hadde en kvinnelig bekjent i Maridalsveien. Og det er henne og meg som er de “kriminelle” parter, i forhold til evt. lovverk om bluferdighet.

Jeg husker ikke nøyaktig dato for den evt. lov overtredelsen vi gjorde. Men det var i alle fall i slutten av mai måned, og plassen var parken ved Alexander Kiellands plass, under trærne en tidlig sommer morgen.

Dette var jo før jeg traff min tilkommende kone. Og som vanlig egentlig en del av det å være ung, forelsket og hemningene var vel ellers små.

Etter en sen kveld og natt, endte jeg til slutt hos min nå også kjæreste i Maridalsveien. Vi tilbrakte natten sammen, på morgenen i det solen kom inn gjennom de lette gardinene, og vi følte de varme strålene i mot kroppene våre.

Vi lå der bare først å tittet på hverandre, noen ømme og gode kjærtegn – silkemyke hender som stryker en over kroppen, øyne som møtes. Noen små kyss, så noen litt mer heftige. 

Så hopper plutselig Kristin opp i sengen, hun danser rundt. Så tar hun senge pleddet lett rundt seg. “Kom bli med meg” – sier hun. Hun legger pleddet rundt meg, så løp vi samens ned trappen. Ut døren, over veien – et stykke ned i gaten, og inn i parken.

I parken, under et tre – våre kropper smelter samens, og blir som en helhet. Så ruller vi oss i det dugg-våte gresset, før vi “gjemmer” oss i pleddet og løper tilbake til leiligheten.


Om noen så oss eller ikke, ikke vet jeg – men hvis noen så oss, så sa de i alle fall ikke noe. På den tiden så het det jo å “hekke” det vi gjorde, alle drev å “hekket” med hverandre da jeg var ung. I dag vil det vell si det samme som å elske – om man vil, kanskje noe annet.

Men når man sitter her å mimrer, den tid er nå forbi – men tenk hvor herlig det er å kunne minnes, en slik kort men god tid.

 

Vil du vite mer kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck

Hva så med dine minner om en svunnen tid?

 

Utfordring ikke Problem hvorfor?

Hvorfor en utfordring og ikke et problem – spørsmålet besvares

Jeg fikk et litt artig spørsmål. Hvorfor skriver/bruker du nesten gjennomgående uttrykket utfordring i dine tekster, hvorfor bruker du ikke ordet problem?

Det er egentlig et godt spørsmål som jeg skal forsøke å svare på så godt jeg kan. Og forhåpentligvis uten de store problemene, selv om det kanskje er en utfordring i det også.

Et Problem oppfatter jeg som noe som er vanskelig å løse, nærmest umulig, og et ord som er negativt ladet – for å få ordet til å bli positivt, må du sett “ikke noe/intet” foran ordet.

En Utfordring oppfatter jeg som noe som er mulig å gjøre, selv om det kan ta tid, og et ord som er positivt ladet – for å få ordet mer negativt så må du legge til “en stor/en enorm” foran ordet, men like vel vil det forbli et positivt ladet uttrykk.

Men det er også en psykologisk grunn til bruken, i alle fall når man skriver om psykologiske lidelser etc.. Og si at noen har et psykologisk problem i form av en lidelse eller en diagnose, vil gjøre at det blir negativt ladet – selv om man skulle sette “ikke noe stort/intet stort” foran.

Bruker man heller ordet utfordring, indikerer en positiv holdning, og at det er mulig å forbedre eller endre noe i forhold til den psykologiske lidelse etc.. For selv om man kanskje ikke blir helt kvitt eller helt frisk så har man gjort noe positivt i forhold til den psykologiske lidelser etc..

Men jeg har egentlig ikke noe problem med å bruke ordet problem, men det vil være avhengig av hva jeg evt. skriver om. Jeg mener at det er et problem at det er så mange kjemiske, biologiske og atom våpen i verden. Men jeg mener det er mulig å gjøre noe med det, selv om det er en stor utfordring.

Jeg håper dette var et tilfredsstillende svar på spørsmålet, at det ikke er et problem å forstå hva jeg mener – for hvis det skulle være uklart, så har jeg fremdeles en utfordring med å kunne forklare det bedre.

Vil du vite mer kan du lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Mr. Duck

Håper de fleste er fornøyde med den utredningen, eller?