Kom hit – så skal jeg bare voldta deg litt. For det har du jo ikke vondt av.


Misstilliten til Barnevernet i Norge

Hvorfor sier så mange som 1/4 (ca. 25%) av befolkningen at de ikke har tillit til barnevernet i Norge, hva er grunnen for en slik misstillit.

Først noen fakta:
Barn og unge (0-18 år) pr. 1. januar 2017 i Norge (SSB): 1 131 051 personer, ca. 21,5% av befolkningen. Av disse pr. 31.12.2016 var det 54 620 barn og unge, ca 5% av alle barn og unge (0-18 år), har altså i en eller annen form fått hjelpe- og omsorgstiltak fra barnevernet. Det ble sendt 58 200 bekymringsmeldinger i løpet av 2016, til barnevernet.

Totalt var det registrert 5 295 619 personer registrert bosatt i Norge, 1. januar 2018.


Når vi ser tallene på hvor “mange” barn som da innenfor et år er i kontakt med barnevernet, kan man begynne å lure på hvorfor misstilliten er så stor i befolkningen, hele 25%.

Hvorfor florerer det av så kalte “HAT” grupper på facebook og en del blogger, som uttrykker så mye “HAT” i mot barnevernet. Og da med den store misstillit i befolkningen generelt, så er “bordet” dekket og “fighten” kan begynne. Hvem som taper eller vinner, er helt uinteressant egentlig, for de som virkelig er taperne er de barn og unge som virkelig trenger et vern (barnevern).

Og selv om det er en slik stor motstand mot barnevernet i disse “HAT” gruppene, bloggene og i befolkningen, så skjønner de fleste at det må være et eller annet vern for utsatte barn (altså et barnevern). Det kun et svært lite mindre tall av befolkningen og individer i disse “HAT” gruppene og bloggerne som egentlig sier at det ikke skal eksistere et barnevern – men dette få tallet av individer er da også motstandere av barns rettigheter, skal man tolke deres utsagn direkte og ordrett.


Barnevernet slik det er i dag, må nok bære en god del av skylden for misstilliten og “HATET” i mot dem. Men en del av det “HATET” som enkelte individer utviser ovenfor barnevernet, er fullstendig uforståelig. Det “HATET” er hinsides all fornuft, enkelte av disse “HATERNE” har da også blitt dømt i retten. Hvor de da er dømt for trusler, sjikanering, person forfølgelse etc.. Tenk bare på hvor mye de har ødelagt for seg selv, og ikke minst for det barnet de da mulig har kjempet om og for. For mange av de har egentlig ikke kjempet for barnet’s rettigheter, men for de voksnes rett. Enkelte går jo nærmest til full terror krig i mot barnevernet, og enkelt ansatte.

Barnevernet på sin side, sier at de skal beskytte og ivareta barnas rettigheter. Men daglig bryter barnevernet slik det er i dag, nettopp barnas rettigheter. Det skulle naturligvis være slik at barnas rettigheter bare måtte brytes når det var særs viktig for ivaretakelsen og beskyttelses behovet var stort nok. I dag brytes barnas rettigheter nærmest som en selvfølge, uten tanke på konsekvensene dette måtte ha for barnet. På toppen av dette kommer da barnevernets overreaksjon i mange tilfeller. Og da påfølgende med det som oppfattes som at det går prestisje i saken, hvor barnevernet nekter å gå i seg selv – og heller beklage og innrømme feil. 

Men hoved problemet til begge sider i denne situasjonen, virker som er faktisk det at de ikke er villige til å ta i mot råd og veiledning. Begge sider står på sitt, og graver seg ned i sine skytter graver – en form for stillings krig. Og taperne er de barn og unge i en sårbar situasjon, som de sier at de ønsker å beskytte og ivareta rettighetene til. Men i realiteten tenker disse voksne mer på seg selv, sin jobb, sitt ståsted etc. etc. isteden for det som egentlig burde være hoved fokus – nemlig barn(a)et.


Nå har jeg selv sett skriftlige uttalelser fra barnevernet om at barn ikke skal tilbakeføres til foreldrene, med begrunnelse i at det vil bli et for stort traume for barnet å skilles fra fosterforeldrene. Og det i omsorgs overtakelse saker der det egentlig ikke var nødvendig med en omsorgs overtakelse, hvor familiens utfordring kunne vært løst med helt andre hjelpe tiltak og oppfølging. Og da blir det et rent klart brudd på barnets rettigheter, som egentlig kunne ha vært unngått. Istedet går det altså prestisje fra barnevernets side i saken. Barnevernet skal beskytte og ivareta barnets rettigheter – ikke bryte disse rettighetene barnet har. Men nettopp det har blitt så daglig i barnevernet, at ingen i barnevernet reagerer. Barnet er den som blir skadelidende, som følge av inkompetanse og prestisje i barnevernet.

Når det kommer til enkelte individer, så mener selv jeg at de aldri burde ha blitt foreldre – og at barnet har det trolig mye bedre hos fosterforeldre. Spesielt når man da får rede på at foreldre som kjemper om å få tilbake barna sine, etter at politiet har avdekket oppdragervold, hvor på barnevernet har tatt hånd om barna. Når så disse foreldrene uttrykker at barnet ikke har tatt skade av oppdragervolden, og at barn trenger litt håndfast disiplinering i oppveksten – at litt juling har de ikke så vondt av.  Jeg formelig eksploderte, så jeg ga de “a piece of my mind”
“Du får komme til meg så skal jeg vise deg litt av den julinga du selv trenger, slik at du lærer”sa jeg til gubben.

“Det er ikke snakk om å gi litt juling, for da kan du komme hit – så skal jeg bare voldta deg litt. For det har du jo ikke vondt av.”sa jeg til kjerringa. 

Jeg skulle nok egentlig ikke ha sagt det, men når man blir fly forbannet, og tanken på det stakkars barnet – da eksploderte jeg faktisk. Så jeg håper du som leser i alle fall kan tilgi meg, men det er temperamentet mitt noen ganger – barn kan ikke forsvare seg selv, slik vi voksne kan.


Men nå skal det sies at det finnes de foreldre som er villig til å gjøre alt for at barnas rettigheter skal bli fulgt. Og også det at barnevernet hjelper og gjør mye positivt for barn og unge også. Men det er ikke der de store konfliktene kommer, og heller ikke det som gjør at misstilliten i befolkningen er så stor – eller det som er grunnlaget for alle disse “HAT” gruppene på Facebook eller de bloggene som spy edder og galle. Det er som nevnt tidligere barnevernets holdning i enkelt saker, og foreldre som kjemper for sine rettigheter – fremfor at de tenker på barnet eller ungdommen.

Krever svar fra statsråden: – Kan ikke leve med så store forskjeller i barnevernet

VOLD & OVERGREP MOT BARN: DAGLIG UTSATT FOR OVERGREP

Elisabeth G. Stang : Når mediene bidrar til fordommer og frykt

Assisterende direktør i Bufdirs barnevernsavdeling Kjetil Andreas Ostling er BEKYMRET
Men med det jeg vet, så er jeg bekymret på vegne av barna i forhold til BUFDIR, BUFETAT og lokale barnevern kontorer.

 

Hva mener du om barnevernet?
Og hva med barnas rettigheter, bør de styrkes eller forbli slik de er i dag?

 

Seksuelle overgrep og barn

Dette er et svært vanskelig og ømtålig tema – som nok få egentlig har turt å ta opp i sosiale media.

Et stereotypiske bilde av seksuelle overgrep

En forståelse vi har er at overgrep mot barn blir gjort av voksne. Overgriperen har ofte en relasjon til sitt offer. Overgriperen er en mann. Dette er det stereotypiske bilde de fleste har, når noen tenker på seksualisert vold og barn.

At overgriperen ofte har en relasjon til sitt offer, stemmer. Men det er ikke nødvendigvis en voksen, heller ikke nødvendigvis en mann.

Seksuelle overgrep begått av barn
Barns forhold til seksualitet er ofte preget av nysgjerrighet og lek. Det er en gjensidig og frivillig lek, og helt uten skam eller skyldfølelse. Barn leke doktor, eller på andre måter utforske hverandre ved å kikke eller berøre hverandre. Dette er med på å gi barna et normalt forhold til egen kropp og seksualitet, også når de blir voksne. Men mange voksne overreagerer på dette, de har som regel glemt litt av sin egen barndom.

For dette er ikke et overgrep mellom barn, dette er lek og utforskning av egen kropp – noe som er svært viktig for barnets utvikling. Hvis voksne overreagerer kan det faktisk føre til en skjev utvikling hos barnet.


Dette er eksempler på overgrep av barn mot barn. Det kan kanskje for enkelte virke litt “uskyldig” men er det faktisk ikke. For her har faktisk et barn brukt sin posisjon i mot et annet barn, og det er også fremsatt en trussel. Dette kan da ikke bare skje mellom søsken, men også andre barn som har en relasjon til hverandre.

Ola er 14 år, hjemme alene med sin lillesøster Kari på 10 år. De leker og har det gøy. Men så vil Ola at Kari skal ta ham på tissen og nusse den. Kari har ikke lyst, men Ola sier at da han aldri vil leke med henne mer. Kari må nusse flere ganger på tissen hans. Etterpå sier Ola at Kari ikke må fortelle det til noen. For da kommer hun sikkert på barnehjem.

Ellen 13 år, er hjemme med lillebroren sin Per på 9 år. Hun er barnepike mens mor og far er ute en tur. Ellen sier til Per at han skal bade før han skal legge seg. Så Ellen tar med Per på badet. Når Per er naken så begynner Ellen å ta Per på tissen. Per liker ikke dette, og sier nei. Ellen kler av seg og sier til Per at han skal stryke hendene over tissen hennes. Hun begynner på nytt å ta på tissen til Per. Ellen sier til Per at han ikke skal si dette til noen, for da vil mamma og pappa bli veldig sint på ham.

Det er ikke så mye forskning rundt dette, men det er registrert en økt forekomst hos barn rundt 12-14 årsalderen. Dette kan ha en sammenheng med puberteten, men også endring i vennegjeng, identitetsforvirring osv.. De fleste overgrep skjer i familien mellom søsken/søskenbarn. En av årsakene kan være lite emosjonell nærhet i tidligere barneår, dårlig eller skjev utvikling som følge av dårlig tidlig kroppslig utforskning. Enkelte har hevdet at dette er mer utbredt blant fosterbarn og de biologiske barna til fosterforeldrene, men det er ikke blitt funnet noe som gir direkte belegg for en slik påstand. Eller at slikt skjer oftere mellom halv søsken.

Og med at barn vokser og blir eldre, så øker også grovhetsgraden. Med tvang til samleie og oral sex. At barn fra 12 år er mer seksuelt aktive, kommer da av en helt naturlig utvikling. Barnets seksuelle identitet formes, puberteten har begynt – med mange hormonelle svingninger. Barns mentale utvikling er heller ikke modnet, og reflekterer heller ikke slik som voksne gjør – tenker over den nærerelasjonen de har.


Hvordan bør foreldrene reagere når slikt oppdages
For det første er det viktig å ikke overreagere med sinne. Det er barn det omhandler. Her gjelder omtanke og å ha rolige forhold. Og å få oversikten i situasjonen – hvor omfattende er dette. For så å finne adekvat hjelp til begge de berørte barna.

Om slike forhold skal anmeldes eller ikke, er et dilemma. For det vil ikke bli noen direkte straffe reaksjon med at den kriminelle lavalder i Norge er 15 år og den seksuelle lavalderen er 16 år. Men igjen så må det sees opp i mot hvor omfattende evt. disse overgrepene har vært.

Uansett så må det bli kontaktet faglig hjelp til barna, både offer og overgriper. Og om nødvendig også barnevern i samråd med den faglige hjelpen. Hvis barna ikke får adekvat hjelp, så kan det settes dype psykologiske spor som kan bli svært belastende senere i livet. Og det gjelder like mye for offeret som for overgriperen.

Den faglige hjelpen som kanskje er best å oppsøke i en slik situasjon er en seksolog eller psykolog, for så å ta det evt. videre der i fra. Dette er en situasjon svært få foreldre egentlig er i stand til å takle på egenhånd, derfor bør faglig hjelp oppsøkes umiddelbart.

Er overgriperen (jenta/gutten) derimot over 15 år, er lovteksten helt klar på at slikt skal anmeldes. Straffe reaksjonene er som regel milde, med at det er snakk om barn. Og med en anmeldelse så vil politiet kontakte de instanser som skal og bør kontaktes. Men som foreldre bør man like vell på se at begge involverte parter (offer og gjerningsperson) får adekvat oppfølgning, for det hender at ting feiler – selv om politiet gjør sitt beste.

Av egen erfaring jeg har på hvor galt det egentlig kan gå. Er den unge jenta som fortale om hvordan hennes litt eldre bror hadde forgrepet seg på henne gjennom flere år, med både oral sex og samleie. Hun hadde forsøkt å si i fra om dette, men foreldrene bare bortviste henne. Senere når det faktisk fremkom at det hadde skjedd, så ble det ikke gjort nok for å hjelpe jenta. Barnevernet ble koblet inn i saken, broren ble tatt bort og skulle følges opp. Tilbake står en ung jente som da nå slipper flere overgrep, men som ikke får adekvat hjelp. Hun går rundt og tror hun er alene om å ha opplevd slikt, og faren for en skjev seksuell utvikling og store psykiske problemer senere er høyst reelle. Hun var da under barnevernets tilsyn, når hun fortalte dette. Men den adekvate hjelpen hadde uteblitt, som følge av liten erfaring og kompetanse hos de barneverns ansatte. Når jeg fikk høre om dette ble jeg rystet. Jeg fortalte jenta at hun aldeles ikke var alene i sin situasjon, og at hun måtte få adekvat hjelp. Jeg måtte jo forholde meg til de barneverns ansatte i denne saken også, og derfor ga jeg de og jenta begge informasjon om hjelpe tiltak som kunne være til hjelp. Det mest tragiske i dette er at hjelpen jenta trengte kun lå noen få hundre meter unna der hun oppholdt seg på tidspunktet. Men at dette var ikke noe de barneverns ansatte viste om. Enda tilbudet har eksistert siden midten av 1980-tallet, her i Oslo. Og skulle de ved hjelpe tilbudet ikke ha kapasitet, så videre formidler de saken til et annet kontor som har kapasitet.

Hjelp finnes for disse barna. En hjelp de faktisk har krav på – om de er offer eller overgriper. Men det mangler mye kunnskap om dette både hos politiet og barnevernet, selv om det har blitt bedre med tiden. Men det mest tragiske er at BUFETAT og BUFDIR ikke har klart å holde seg orientert om dette. Politiet skal nå ha fått dette med inn i politi opplæringen, og vi har fått barnehus rundt om kring i landet – men selv den dag i dag så ser vi hvordan det svikter i enkelte tilfeller.

Det er faktisk slik at det antas at mellom 30-50 % av alle seksuelle overgrep blir gjort av barn og unge – mot andre barn og unge (kilde: Barbaree & Marshall).

Et samfunnsmessig problem og utfordring er at disse barne overgriperne, i alle fall de som da er over 15 år og har fått en straffe reaksjon i mot seg. Vil ha dette på sitt rulleblad (vandelsattest), men også om det blir allment kjent at gutten/jenta er dømt for noe slikt. Så vil mange av de oppleve at samfunnet forfølger de, holdninger og fordømmelse. Noe som ofte fører disse barna ut i en meget vanskelig livssituasjon.  Selv offeret i slike saker har blitt møtt av ekstreme holdninger og fordømmelse. I verste fall kan slikt ende med selvmord. 

Hoved problemet er at enkelt individer i samfunnet ikke ser barnet, bare handlingene. Og opptrer som dommer, jury og bøddel. I rettslig sammenheng blir disse unge barne overgriperne dømt etter samme lov paragrafer som voksne blir. Og enkelt individer ser jo bare lov paragrafen og lov teksten, og dermed ikke at den gangen det skjedde så var overgriperen selv et barn.

Barnet blir til slutt et voksent individ, får seg kanskje en familie og barn selv. Mange av de opplever at de blir forfulgt som voksne, for noe de gjorde som barn. Og når da andre som har blitt dømt etter de samme lov paragrafene blir omtalt som monstre, selv av en justisminister, da sliter mange av disse unge barne overgriperne. For det blir til at de også er monstre. Og for de som da ikke ser annet enn handling og lov paragrafer, så er de monstre – noe som for de individene rettferdiggjør deres trakassering og forfølgelse av disse unge barne overgriperne.

Disse unge barne overgriperne er på ingen som helst måte monstre. Like lite som at ofrene er selv skyld i det de ble utsatt for. Her er det heller snakk om barn og unge som har hatt store utfordringer til seg selv, og at andre barn og unge har blitt utsatt for noe som de ikke er skyld i selv. Men like vell så er det de i samfunnet som velger å fordømme, forfølge og trakassere disse, de er i realiteten de virkelige monstrene. 

Det hele handler om hvilke holdninger vi vil ha i samfunnet, skal samfunnet virkelig tillate at enkelte får lov til å fordømme, forfølge og trakassere individer for det de evt. har gjort eller vært offer for den gangen de var barn. For dette går faktisk begge veier, både i mot offer og overgriper. Er virkelig en ung barne overgriper et monster. Og er virkelig offeret etter en ung barne overgriper, selv skyldig i overgrepet.

Jeg håper virkelig at samfunnet kan se bortenfor handling og lov paragrafer, og se barnet som enten var overgriper eller offer. Og at samfunnet heller tar avstand fra de som omtaler og ser på disse unge med store utfordringer som monstre. Selv om jeg har hørt nettopp det at enkelte har omtalt unge barne overgripere som monstre og pedofile – nettopp fordi de kun ser handling og lov paragrafer, og ikke barnet.  Men også de som omtaler offeret i slike saker som at hun/han kan skylde seg selv, slik de har oppført seg eller har gått kledd etc.- men de ser ikke at det var et barn som ble utsatt for et overgrep.

Jeg ser i alle fall barnet før jeg ser handling og lov paragrafer. Jeg ser barnet før jeg tenker over hvordan barnet har gått kledd eller oppført seg.

Hva er viktigst barnet eller muligheten til å fordømme. Å kalle de monstre, eller legge skyld på offer. Jeg velger barnet – noe jeg inderlig håper at de fleste gjør – selv om jeg har hørt det motsatte så mange ganger før.

 

Jeg har ingen fasit svar eller løsninger på alt. Men noen tema er faktisk viktige å ta opp og tenke igjennom.

 

 

Surrogati, Adopsjon og  Abort

Et barn er det skjønneste som finnes

Dette er et svært vanskelig tema. Og jeg skriver ut i fra den lille erfaringen jeg har, og jeg sitter nok ikke på noe fasit svar.

Et barn er et lite mirakel, det er fremtiden og håpet. Og som oftest et resultat av det vakreste som finnes – kjærlighet.

Det som jeg skriver her er mitt syn, og det kan være at noen synes jeg er litt røff kanskje. Men jeg er ikke i mot verken abort, surrogati eller adopsjon – snarere tvert i mot. Men dette er en mann sitt syn i alle fall. Men først noen hovedpunkter.

Alle kvinner i Norge har selvbestemt abort, det er fast satt ved lov. En lov man støtter fult ut. Kampen for selvbestemt abort har vært lang og vanskelig. Kampen om kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913, etter et avisinnlegg av Katti Møller. Men ikke før først i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.I 2014 ble det en ny abort strid, da Erna Solberg regjeringen ville at fastleger skulle kunne nekte å henvise kvinner til abort, de skulle kunne handle etter egen overbevisning. Dette ble med all rett sett på som en svekkelse av kvinnens rettighet over egen kropp. Heldigvis så ble forslaget etter kort tid trukket tilbake.
Mange aborter i Norge i følge en artikkel i KK: 40 prosent kommer til å ta en abort

Adopsjon er lovlig. Mange adopterer da barn fra utlandet. Men adopsjon er ikke helt enkelt det heller, for det finnes også her eksempler på tragedier og store utfordringer i forhold til det moral etiske aspektet. På nettet finnes det flere sider med informasjon: Adopsjonsforum, Ønskebarn, Verdens Barn, InorAdopt og Bufdir 

I dag er det en annen kamp som pågår, kampen om surrogati. Men pr. i dag så er altså surrogati ulovlig i Norge. Like vell så skjer det en form for surrogati, men ved å gå veien om utlandet. Enkelte velger altså å bruke flere hundre tusen på surrogati i utlandet. Mye av det som skjer i utlandet kan det stilles spørsmål ved, og flere ganger har det skjedd tragedier. VG hadde en artikkel om dette – Norge ville ikke hjelpe oss.  

Så hva kan så gjøres for de som ønsker seg et lite mirakel, men som ikke kan få det på egenhånd. Det er ingen universal lov som sier at enhver skal ha rett til å få barn, men alle kan i utgangspunktet ha muligheten. At enkelte på grunn av sykdom eller lignende, ikke har muligheten for å få barn, gir de ingen rett til å kreve å få barn. For å si det enkelt.

Jeg mener at det bør legges bedre til rette for mulighetene til å få et lite mirakel. Det er mange veier å gå, for å nå ditt. Og noen er kanskje kontroversielle i dagens samfunn.

Det finnes en stor mulighet blant de som tar abort. Hva med å legge det økonomisk og samfunnsmessig til rette, slik at flere av disse kan velge å bære frem barnet – for adopsjon. Her kunne jo de som i dag velger å bruke mange penger og resurser på surrogati i utlandet være aktuelle. Adopsjon er naturligvis ikke det samme som surrogati, for ved surrogati så er jo arvematerialet fra en eller begge av personer til det som skal bli mirakelet. Men de penger og resurser de er villige til å bruke på surrogati, kun da heller bli brukt på den som egentlig ville ha valgt abort. Det samme gjelder da de som ønsker en adopsjon, av et lite mirakel. 

Dette ville da kunne skje under trygge og gode rammer. Og det ville vært det man kaller en samtykke adopsjon. Nå måtte det jo også være helt frivillig fra den gravide kvinne og evt. barne faren at slikt ble gjort. Og hvis det gjennom dette fremdeles ikke var noen løsning for de barnløse, så kunne surrogati være den siste muligheten – med den fordel at det ville skjedd innen for kontrollerte former her i Norge, og ikke med usikkerheten det medfører med slikt i utlandet (ref. VG artikkel). Tragedier kan jo skje uansett hvor i verden man befinner seg.

Man har da lest og hørt om flere tilfeller der det offentlige har gått inn å tatt barn fra foreldre på fødestuen. Fordi det offentlige mener at foreldrene eller kvinnen ikke er skikket til å ivareta et barn. Hvor barnet så først skal i fosterhjem, noe som senere kan medføre bort adopsjon senere. Det være seg at kvinnen eller paret, har en forhistorie eller blir ansett som svakstilte individer. Hvordan det offentlige kan hevde slik, før barnets mor og far i det hele tatt har fått muligheten til å være foreldre, er uforståelig. Selv en mor eller far med utfordringer i livet, kan bli gode foreldre – kanskje bedre enn de som fatter vedtak om tvungen omsorgsovertakelse. Her burde heller da det offentlige gå inn med helt andre tiltak og hjelpemidler.

Dette har da et økonomisk aspekt i seg. Og det måtte da evt. bli slik at kvinner ikke skulle kunne planlegge å få tilbud om bort adopsjon, som en form for inntekts kilde. Kvinner får i dag råd og veiledning, når de ber om abort – og der er også muligheten for frivillig bort adopsjon nevnt. Men mange kvinner er ikke i den økonomiske trygge situasjonen til å kunne gjennomføre dette. Samtidig som de da også kan miste jobb eller utdannings fordeler, som påvirker deres situasjon senere i livet. Derfor burde de få den nødvendige økonomiske støtten, som da andre egentlig er villig til å bruke på surrugati og adopsjon i utlandet. Men også det at de da burde fått garantert intet økonomisk tap, som følge av en tapt arbeidsmulighet eller utdannelse.

Det vil naturligvis ta tid og resurser for å kunne få slikt til å fungere godt – men det burde egentlig samfunnet ha muligheten til.

For det kan egentlig ikke settes noen pris lapp på det lille mirakelet et barn er. Men det er jo noe som politikerne må ta stilling til, og evt. legge til rette for, gjennom lovgivning og økonomi.

Personlig så kjenner jeg noen som har adoptert et lite mirakel. Men også de som fikk fertilitets hjelp. Fertilitets senteret kan være en god hjelp for enkelte, som da sliter med å få et lite mirakel.

Det er nok flere som vill være uenig i deler av eller alt som her er skrevet. Og det skal de få lov til å være, for dette er et meget stort og vanskelig område i samfunns debatten.

Men kanskje de som er uenige, så vell de som er enige – tar kontakt med sine representanter på Stortinget og krever at noe blir gjort. Samfunns endringene skjer først når det blir ytet press på de riktige stedene. Og som ellers, så også i dette tilfelle, er politikerne riktig press punkt.

Som sagt, jeg har ikke påstått at jeg har eller sitter på noen fasit.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

 

 

Daglig utsatt for overgrep

Hver dag utsettes barn og unge for overgrep

Det som de fleste av oss vil betegne som det kjæreste vi har, utsetter enkelte (så alt for mange) for overgrep.

Hvorfor vil ikke lærdommen om overgrep mot barn feste seg i hukommelsen. Er det fordi det egentlig ikke er så farlig, det gjør ikke noe.

Men vil vi noen gang få bort overgrep mot barn og unge, lite trolig er jeg redd. Det vil alltid finnes de som vil ha den tilbøyeligheten å krenke barn og unge.

Alle har en mulighet til å bidra til å minske overgrep mot barn og unge. Men det kreves at samfunnet som helhet også endres, i forhold til holdninger og sanksjons muligheter (straffe muligheter) ovenfor de som i det daglige utsetter barn og unge for overgrep.

Dette handler ikke om det som har vært så mye i media den siste tiden. Slik som pedofile men og kvinner eller om politiets innsats mot det mørke nettverket, og alt det grusomme som der er funnet og beskrevet.

Det handler om de mer daglige overgrep mot barn og unge, gjort av de som sier at barn og unge er det kjæreste de har.

En tenker så ofte litt for fort, når man hører om et barn som har blitt utsatt for overgrep; – Det er menn som gjør slike grusomme tingen.

På tide å begynne å tenke litt lengre, kanskje….

For de fleste overgrep mot barn og unge skjer faktisk ikke bare av menn, men av de hverdagslige tillitspersoner som barnet har rundt seg.

Overgrepene blir sjelden oppdaget slik sett, nettopp på grunn av den nærerelasjonen mellom overgriperen og ofret. Og overgriperen tenker nok ikke på det vedkommende gjør som et overgrep mot barnet eller ungdommen.

Barnet eller ungdommen føler det som et overgrep, noe de må bære med seg resten av livet – for det forsvinner aldri, selv om det blir lettere å bære med tiden.

Så mange tror at overgrep mot barn og unge kun omhandler sex, grov vold, psykisk mishandling eller grov omsorgssvikt ellers.

Men det omhandler faktisk også det som gjøres i det daglige mot barn og unge. Og der har de fleste et bilde av en mann som utøver. Men realiteten er nok litt annerledes, når vi ser på hvem som representerer det meste av den daglige omsorgen for barn og unge.

  

TV2: Mor dømt for grov mishandling av barna

Flere saker nederst.

Nettopp – kvinner, er faktisk de som i dagens samfunn har det meste av den daglige omsorgen for barn og unge. 

At et barn eller ungdom blir krenket slik av en kvinne i nærerelasjoner, er faktisk like skadelig som om det skulle være en mann som hadde gjort det.

At det har blitt flere kvinner dømt for oppdragervold i de senere år, er faktisk positivt – samfunnet har begynt å også se det problemet.

Og det er faktisk på tide, for alt i 1972 kom loven om at oppdragervold var ulovlig. I mellom tiden så har det blitt stort sett kun blitt sett på som om dette var bare noe menn gjorde. 

Men faktisk så har kvinner vært like deltagende i overgrepene, men vi liker nok ikke å tenke på det.

Det er kanskje på tide med en raskere samfunnsutvikling der menn må kommer mer på banen inn i den daglige omsorg for barn og unge. Og at hverdags overgrepene mot barn og unge, utført i nærerelasjoner i den daglige omsorgen oftere blir påtalt og straffeforfulgt.


Til alle kvinner og menn: SLUTT MED DE DAGLIGE OVERGREP MOT BARN OG UNGE !

Spesielt til menn: FÅ FINGER’N UT AV RÆVA – BLI DITT ANSVAR BEVIST !

Til samfunnet: HJELP DE BARN OG UNGE UTSATT FOR OVERGREP BEDRE !


Barneombudet: Barn som har blitt utsatt for vold og overgrep får ikke god nok hjelp

Østlandets Blad: Mor dømt for «grotesk vold» mot sine fem barn

Bergens Tidene / NRK:  Mor dømt for vold og trusler

Tønsbergs Blad: Mor dømt for vold mot fire barn