Love, Lies and My Memory Stick

Goodbye to all that, that I did for loveLove is labour mislaid, if you don’t. 

Nothing’s perfect, not even I – the revelations I had, tells me that “you can’t be a duet – when only you sing the song”.

Mud and Blood does not mix so well. You were the blood, the others the mud – it all is in the eye of the beholder, and the beholder is you my beloved child.

So, Let’s dance another dance……. 

I allways will have you on my memory stick, even do my fight for the love of your – I hope you understand, the flower is you and power runs tru you.

My heart will be broken, not from you my beloved child – but from the mud, your blood would not take any more.

But be careful, my beloved child, the mud will always lie to you – mud say it’s good and wonderfull, but hurt you it will, tell you lies forevermore.

You allways be in my heart,  my beloved child – all do I’m no longer that close to you, I all ways will love you.

So, I ask of you, sing the song forevermore – all the children the love to receive, and don’t forget it when your old.

I lived a life for you and me, but now it is only you allone – So I hope you vil live for you and the child in you, don’t forget it when you grow old.

So, Let’s dance……. and live for the beloved child, forevermore……… 


I thank you from my heart, my beloved child.
Yours truly – Mr. Black Rubber Duck

 

 

Psykisk helseproblem eller puberteten?

Vi ser hvordan nivåer av stress hos barn og tenåringer vokser, med økende depresjon, angst og andre utfordringer å håndtere. 

Barn og ungdommers usikkerhet og mangel på kontroll, tider med rask uforutsigbar forandring. Endringer som resulterer i massive forandringer; hormonelle, fysiske, seksuelle, sosiale, kognitive, nevrologiske, etc. Pubertet gir høyere om mer aggressive holdninger, atferd, stemninger og humør som kan se ut som psykisk ubalanse, uavhengig av situasjonen.

Det er ikke alltid lett å skille mellom det normale i puberteten og et mulig psykiske helseproblem, som krever faglig oppmerksomhet. Men noen holdepunkter kan være godt å vite om og å ha i bakhodet, slik at man er bedre rustet og forberedt på denne voldsomme forandringen barnet/ungdommen gjennom går – så kanskje man som foreldre kan være litt mindre bekymret, og heller være støttende i barnets/ungdommens utvikling.

Noen punkter til bedre forståelse og hjelp:

A. Har barnet ditt minst en god venn? 
Selv om de fleste barn og unge tenåringer har flere venner, så kan bare en nær venn nok til å komme gjennom denne perioden med utfordringer. Hvis barnet ditt der i mot ikke har en nær og god venn, så er det en grunn til bekymring og til å vurdere profesjonell hjelp.

B. Har barnet eller ungdommen minst en aktivitet som en hobby/fritids aktivitet – utover evt. data spill? 
Som med en venn, eller en voksen – er en hobby/fritids aktivitet nok til å opprettholde et barn eller ungdom sosiale og mentale kontakt med omverden gjennom disse utfordrende årene puberteten varer. Så lenge  hobby/fritids aktiviteten innebærer å tenke, lære og/eller utvikle seg som individ.

C. Er barnet ditt lykkelig? 
Det er normalt for pre-tenåringer og tidlige tenåringer å uttrykke mer aggressivitet – irritasjon og sinne enn når de var yngre, spesielt med foreldrene sine. Det er viktig å se etter balanse. Hvis barnet ditt aldri virker lykkelig eller tilfreds, er det en grunn til bekymring og til å vurdere profesjonell hjelp.

D. Har barnet en voksen person som det kan snakke med? 
Dette er kanskje ikke deg (som foreldre) i den perioden puberteten akkurat nå er, og det kan komme av flere grunner (barn og ungdom protesterer ofte mot sine egne foreldre på den måten). Så det kan være en annen slektning, en lærer eller noen andre – noen som er der for kunnskap og støtte når verden virker uoversiktelig, vanskelig og helt “crazy” for barnet/ungdommen som er i puberteten. Oppdager eller mistenker at barnet/ungdommen ikke har noen slik voksen person å prate med, er det grunn til bekymring og til å sterkt vurdere profesjonell hjelp.  

E. Er barnet/ungdommen opptatt av/engasjert i noe som kan være til skade for de? 
Dette inkluderer alkohol, narkotika og/eller andre rus midler (piller), skader de seg selv med vilje (cutting), utviser de overdreven seksuell promiskuitet, skulker barnet/ungdommen mye fra skolen og omgås kanskje andre som virker å ha en negativ påvirkning på barnet/ungdommen. Først ta det med ro, det er normalt at et barn/ungdom er interessert i alle disse tingene – det er en del av selv læringen til å bli voksen. Men det er på tide å søke hjelp hvis du tror eller mistenker/oppfatter det som om at ditt barns trivsel/velvære eller liv er truet som følge av en mulig avhengighet av noen av disse aktivitetene – da må man søke profesjonell hjelp umiddelbart. 


Så hvordan kan man ellers være støttende for barn/ungdom som foreldre i den utfordrende pubertets tiden.

Man bør være tilgjengelig når de trenger hjelp og veiledning, det kan utgjøre forskjellen mellom en god eller dårlig beslutning – kan hindre farlig fremferd. 

Man bør unngå å være over kritiske, ikke være direkte dømmende – viktig å huske at puberteten er en tid med utprøving, finne de samfunnsmessige grenser og det å finne sin plass i det sosiale samspillet.

Man bør rettlede/veilede for å finne balanse, puberteten er en tid full av stress. Alle trenger vi en vis balanse i våre liv, men det gjelder spesielt for unge i puberteten. Sørg for muligheter for refleksjon, god søvn, god ernæring og muligheter for sunne aktiviteter.

Smil og vær positiv til barnets/ungdommens trang til utforskning av grenser, egen personlighet og utvikling – forvent strømspørsmål og konflikt, men ikke prøv å styre barnet/ungdommen for mye. Puberteten er en tid da lærdom gjøres ved å feile, og å la barnet/ungdommen selv få erkjenne og føle de feil som gjøres.

Vær fleksibel, men også med visse klare grense settinger. Hvert barn/ungdom er unikt, med individuelle behov og preferanser, og disse utvikler seg over tid – det er den utviklingen puberteten er en del av, ikke glem at du som voksen selv var vært i puberteten. Mange voksne har lett for å glemme nettopp dette, og ser seg selv kun som det individet de selv ble etter puberteten. 


Håper dette kan være til litt hjelp, med å forstå og hjelpe til med barn/unge i puberteten. Men er man usikker, er det alltid best å oppsøke faglig hjelp og rådgivning.

 

Too strong for the Norwegian News!


For Norwegian version, press HERE.

Research confirms the traumatic effect it has on children, by separating children from the family. Often families that can work very well with completely different means of action, than the separation that is being applied to the child.

The emotional trauma caused by this policy is a harm to the children mentally – an injury that later often becomes very costly for society to remedy mental damage that lasts life.

Serious mental stress causes injury; serious anxiety, depression and PTSD are common when children are divorced from their families.

The ability to sound and safe emotional behavior and thoughts is disturbed. Being seperated from the family, and thus not knowing when to see them again – is a serious psychological stress factor. Have you ever lost an overview of where a child in your care is? Imagine the 15-20 seconds the child is out of your sight in a mall or another public place – think about the acute fear you experienced in these moments. Then multiply and expand this to something lasting for days, weeks, months – maybe even longer.
 
The truth is that this Norwegian policy approves the kidnapping and traumatization of children. The policy has led to children being treated as lifeless possessions – as we have often seen The US system treats children and young people. The United States is one of the last countries that have not yet ratified the Convention on the Rights of the Child – children and young people are still regarded as belongings and not as independent individuals in independent rights.

This is also happening in Norway, even though the state has signed and ratified the Convention on the Rights of the Child – that children and young people are treated as assets (an item if desired) and the state is responsible for this. This is done through the government-controlled child welfare (CPS) – the practitioners are then the municipal and county municipalities spread across the country. Fortunately, some such departments have started to look and act differently compared to children and young people, but there is still a long way left for most of the departments too.

This happening in Norway is not only shameful, it is also criminal. Some political parties talk about “family values”, but at the same time they support this violent, inhuman and incomprehensible policy – with daily violations of children’s individual rights under the child convention. A convention Norway as a state has signed and ratified.

The many children and young people exposed can reasonably be compared with detention camps from previous history, or even as Norway as a state treated the Sami people before – with a system that would eradicate Sami’s language and culture. Today, children and adolescents are placed in an emotional prison, by the State Child Welfare (CPS) – in an attempt to remove the children or young people from their own family, and especially the children and the young people’s own feelings.

Knowing that some children and young people have to be separated from their families as a result of physical and / or psychological abuse – but these really constitute only a very small fraction of those today separated from their families. A victim of physical or mental abuse shall not have to deal with the person or persons who have exposed him to mental or physical abuse in the daily life. The degree of abuse will of course play a major role, there is a difference between an ear slapping and rape.

In approx. one month it’s time for what I call “lying week” – other calle it Arendalsuka. The week politicians, interest organizations etc. gather in Arendal – with stand, appeal etc. Many speak so well and well, but in reality it’s all a play. Something that builds on the false hopes given to the audience, through the talks held, the words spoken etc. – for what is always missing in retrospect is action. And so it has been through so many years now, it speaks, it is being discussed – but nothing happens, more and more children and young people’s rights are trampled on.

I wish and would like to believe that this is not the way we are – I really want to do better than this, than it is now. Through compassion and decency, and with respect for the children and the young people’s individual rights.

A change of both thought and system, for children and young people’s rights. Helping the children and the young people – helping families and communities.

But fear is still greater than hope …..

The children and the young people’s individual rights must come in front of the system, the family and the adults in need of control, power and those who only see children and the young people as property.

 

Dette ble for sterkt for nyhets media!


For English version press HERE.

Forskning bekrefter den traumatiske effekten det har på barn,  ved å skille barn fra familien. Ofte familier som kan fungere meget godt med helt andre virkemidler, enn adskillelsen som blir påført barnet.

De følelsesmessige traumer som er forårsaket av denne politikken, skader barna mentalt – en skade som senere ofte vill være svært kostbar for samfunnet å avhjelpe, mental skade som varer livet ut. 

Alvorlig psykisk stress forårsaker skade; alvorlig angst, depresjon og PTSD er vanlig når barn blir skilt fra sine familier. 

Evnen til en sund og sikker følelsesmessig atferd og tanker, blir forstyrret. Å bli skilt fra familien, og dermed ikke vite når du skal/kan se dem igjen – er en alvorlig psykologisk stressfaktor. Har du noen gang mistet oversikten på hvor et barn i din omsorg er?  Tenk deg de 15-20 sekunder barnet er utenfor din synsvidde i et kjøpesenter, eller et ett annet offentlig sted –  tenk på den akutte angsten du opplevde i disse øyeblikkene. Så multipliserer og utvidet dette til noe som varer i dager, uker, måneder – kanskje enda lengre, det velger altså norske politikere å la barna bli utsatt for.
 
Sannheten er at denne norske politikken godkjenner kidnapping og traumatisering av barn. Politikken har ført til at barn blir behandlet som livløse eiendeler – slik vi nå ofte har sett at bl.a. USA’s system behandler barn og unge. USA er jo et av de siste land som ennå ikke har ratifisert barnekonvensjonen bl.a. – dermed ansees barn og unge fremdeles som eiendeler, og ikke som selvstendige individer ved selvstendige rettigheter.

Dette skjer da også i Norge selv om staten har underskrevet og ratifisert barnekonvensjonen – at barn og unge blir behandlet som eiendeler (en vare om man vill), og det er staten som står for dette. Dette skjer gjennom det statlig styrte barnevernet (CPS) – Håndlangerne er da de kommunale og fylkeskommunale avdelingene spredt utover landet. Noen slike avdelinger har heldigvis begynt å se og handle annerledes i forhold til barn og unge, men det er fremdeles en lang vei igjen å gå for de fleste av de avdelingene også.

Dette som skjer i Norge er ikke bare skammelig, det er også kriminelt. Enkelte politiske personer og partier snakker om “familieverdier”, men samtidig støtter de denne voldsomme, umenneskelige og uforsonlige politikken – med daglige brudd av barns individuelle rettigheter under barnekonvensjonen. En konvensjon Norge som stat har undertegnet og ratifisert.

Det mange barn og unge utsettes for kan med god rimelighet kunne sammenlignes med interneringsleire fra tidligere historie, eller også slik Norge som stat behandlet Samene før – med et system som skulle utrydde Samenes språk og kultur. Slik settes i dag barn og unge i et emosjonelt fengsel, av statens barnevern (CPS) – i et forsøk på å fjerne barna eller de unge sin tilknytning til deres egen familie, og ikke minst barna og de unges egne følelser.

Vell vitende om at enkelte barn og unge må skilles fra sin familie, som følge av fysiske og/eller psykiske overgrep – men disse utgjør egentlig bare en svært liten brøk del av de som i dag adskilles fra sin familie. Et offer for fysisk eller psykisk overgrep, skal ikke behøve å omgås den eller de som har utsatt vedkommende for psykiske eller fysiske overgrep i det daglige. Graden av overgrep vil naturligvis spille en stor rolle, det er forskjell på en ørefik og voldtekt.

Om ca. en måned er det tid for det jeg kaller “lystløgn uka” – det andre kaller Arendalsuka. Den uka politikere, interesse organisasjoner etc. samles i Arendal – med stand, appeller etc.  Mange snakker så fint og godt, men i realiteten er det hele et skuespill. Noe som bygger oppunder de falske forhåpninger som gies til tilskuerne, gjennom de taler som holdes, de ord som sies etc. – for det som alltid mangler i ettertid er handling. Og slik har det vært gjennom så mange år nå, det prates, det tales, det diskuteres – men intet skjer, i stedet blir flere og flere barn og unges rettigheter trampet på.

Jeg ønsker og vil så gjerne tro, at dette ikke er slik vi er – jeg vil virkelig tro at vi kan gjøre det bedre enn dette, enn slik det er nå. Gjennom medfølelse og anstendighet, og med respekt for barna og de unges individuelle rettigheter.

En endring av både tanke og system, for barn og unges rett. Hjelper man barna og de unge – hjelper man familier og samfunn.

Men frykten er ennå større enn håpet ….. 

Barna og de unges individuelle rettigheter må komme foran systemet, familien og voksne sitt behov for kontroll, makt og eierlyst.

 

Ungdom og uavhengighets myten

Ungdom oppnår uavhengighet gjennom prøvelser som ender med seire og tap, med følelsen av en triumf og følelsen å være avvist – men ofte også anger.

Livet er full av skuffelser på alle kanter, selv svik og harde realiteter. Bare tenk på den følelsen man får når man oppdager at noe faktisk kun er fiksjon, laget av “troverdige” voksne – slik som tannfeen eller påskeharen. 

Eller den illusjonen barnet/ungdommen har om at foreldrene egentlig alltid vil være der for de, uansett hva som måtte skje – for foreldre skal jo alltid “verne” barnet/ungdommen i mot livets grusomheter. 

I slutten av ungdomstiden, tenker de fleste; “Når jeg blir myndig, da kan jeg virkelig leve livet slik jeg vil”. For ungdommen har da egentlig løsrevet seg fra sine foreldre, som jeg skrev om i “Barn/Ungdom trenger å protestere“. Tross alt var det målet for hele den turbulente ungdoms opprøret og prosessen, for å kunne bli selvstendige individer – på lik linje med andre voksne. Men likevell så har barnet/ungdommen fremdeles det i tankene at foreldrene alltid vil være der for de.

Men ungdommen som nå har blitt uavhengig og myndig, og skal skape et liv for seg selv – får en brå oppvåkning i fra dvalen de egentlig befant seg i. For nå må de betale regninger, ha en jobb, etc., og de da oppdager til sin forskrekkelse; “Jeg er ikke fri til å gjøre helt det jeg vil”, “Jeg kan ikke være bare helt meg selv” osv.. De oppdager at foreldrene faktisk ga en beskyttelse i mot livets harde virkelighet – komplekse sosiale samfunns krav og system, hvor de nå bare er en brikke (et tannhjul) i det store “systemet”. Med krav og forventninger fra myndigheter, arbeidsgiver etc..

Når ungdommen først hadde løsrevet seg, så tenkte de; “Endelig fri”, “Nå er livet helt opp til meg selv” – men etter den brå oppvåkningen til samfunnets krav og forventninger, “Hva skjedde?”.

Den nå unge voksne, selvstendige og myndige – oppdager at det de hadde som idealer for sin frihet under løsrivelsen fra foreldrene, var en drøm. Og de innser “Jeg blir aldri så fri som da jeg var som barn/ungdom, hjemme hos mine foreldre” – det var egentlig små og få hjemmeregler og svært lite ansvar.

Når jeg var ungdom kunne jeg være en rebell, jeg kunne skille meg ut i fra alle andre – jeg trengte ikke å bekymre meg for å ha tak over holdet og mat på bordet. På den tiden hadde jeg beskyttelse og friheten, det var noen som ga meg støtte og beskyttet meg mot voksenansvar – Tenker mange unge voksne.

Mange lengter nok litt hjem til mor og far, noen ganger – til en trygg og relativ bekymringsfri tilværelse. Og derav ungdommens uavhengighet myte – som egentlig er en drøm.


Det som her er skrevet tar utgangspunkt i det som burde være en normal god og trygg oppvekst. Og er dermed skrevet vel vitende om at enkelte barn og unge opplever å bli fort voksne i ung alder, som følge av grove fysiske og psykiske overgrep i nærerelasjoner – det som egentlig skulle vært et trygt og godt hjem i barne og ungdoms årene. Disse barn og unge vil naturligvis ha et helt annet stå sted og helt andre aspekter de forholder seg til – noe som er forferdelig trist at noen skal måtte oppleve.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn
 

 

 

Barn/Ungdom trenger å protestere

Det å protestere er en viktig del av å vokse opp.

Når vi protesterer i forhold til det som skjer mot barna i barnas/ungdommens aktiviteter, opp mot en utfordring barnet/ungdommen selv skulle ha protestert. Kan vi forstyrre deres behov for å oppleve den risikoen som følger med det å protestere, og dermed motarbeide den naturlige utviklingen av følelser som mot, stolthet og egen rettferdighetssans.

Vi tar bort barnets/ungdommens protest, ved å protestere på vegne av de – noe som er et viktig grunnlag for utvikling og vekst av barnets egen identitet og individualitet.

Et annet område hvor så mange hindrer barnets/ungdommens utvikling, er på hjemme bane. Det er normalt at barnet/ungdommen protesterer i mot sine foreldre, det er en del av løsrivningsprosessen – til å bli selvstendige. De ønsker selvstendighet og selvbestemmelsesrett, derfor begynner de (spes. ungdom) med aktiviteter som egentlig/ofte hører voksenverdenen til.

Det så mange foreldre (voksne) gjør når barnet/ungdommen protesterer i mot foreldre (den voksne) eller noe i hjemmet (forordning/regel), er å møte barnet/ungdommen med en mot-protest – det er den største protest fella foreldre (voksne) havner inn i. Noe som ikke lærer barnet/ungdommen noe som helst viktig – kun krangling, som fører til gnagende/voksende sårede følelser og aggresjon.

Det er ikke lett, spesielt når man som voksen selv fikk denne oppdragelsen/erfaringen fra sine egne foreldre. Det er derfor all grunn til å “snu skuta”, “endre kurs”, etc. slik at barnet/ungdommen ikke arver det samme som da så mange foreldre (voksne) arvet fra sine foreldre. Det kreves en innsats som foreldre, utvidelse av kunnskap og forbedring av holdning.

Barnas/ungdommens protester utvikler seg og blir mer tilspisset, er det mer sannsynlig at det er forsøk på å destabiliserer (undergrave) foreldrene (voksne). Foreldrene (voksne) sier og forventer at barnet/ungdommen skal adlyde når frasen: “Fordi jeg sa det!” – blir uttalt. Men dette kan føre til øye rulling og verbale protester, noe som truer foreldrenes (voksne) sin egen følelse av makt eller verre – å ydmyke foreldre (voksne).


Så hvordan løse denne utfordringen og å bryte en dårlig arv av dårlig protest holdninger/vaner. 

Først må det forståes at når barnet/ungdommen protesterer, så er det en del av det å løsrive seg/separasjon fra foreldrene (voksne) – for å bli selvstendige individer.

For foreldre (de voksne) kan dette være følelsesmessig smertefullt og en skremmende prosess, men slik er det også for barnet/ungdommen. 

Det er en klar forståelse for at barn faktisk er avhengige av foreldre (voksne), men mindre anerkjent er det at foreldrene faktisk også er følelsesmessig avhengige av barnet/ungdommen. Foreldre (voksne) identifiserer seg med barnet/ungdommen – Foreldre (voksne) ser sitt eget håp, barndom og ungdom i barnet/ungdommen.

Andre faktorer som påvirker foreldre (voksne) er deres redsel med tanke på følelsene av tap og ensomhet, når barnet/ungdommen går ut i verden uten lengre behov for avhengigheten til foreldrene (voksne). Foreldre (voksne) må være forsiktige med de subtile (spissfindige) måtene som foreldre (voksne) kan utilsiktet bruke for å undergrave barnas/ungdommens protest.

Når foreldre (voksne) blir klar over dette, og klarer å forholde seg rolig og saklig, og ikke gå i protest fella – da er det på tide å invitere barnet/ungdommen inn i voksen verden.

I stedet for at foreldre (voksne) å gå inn og ta over, må foreldre (voksne) sørge for en like vekt (møte barnet/ungdommen som likeverdige motstandere) og positiv diskusjon rundt det som er protest på. 

Hvor foreldre (voksne) lærer barnet/ungdommen å underbygge sin protest, slik foreldre (voksne) også må underbygge sine innsigelser i forhold til protesten. Og med at foreldre (voksne) forholder seg rolig og saklig, vil det ha en smitte effekt over på barnet/ungdommen – og dermed unngår man de opphetede kranglene med skrik, rop, banking i bordet etc..

Dermed vil barnet/ungdommen se og lære at foreldre (voksne) tar deres protest alvorlig, så lenge barnet/ungdommen selv også er rolig og argumenterer for sin protest (selv om argumentene kan være høyst usaklig, slik som: “Alle andre får lov”, “De andre får det, så det så…..”, etc..).

På denne måten vil den dårlig arv av dårlig protest holdninger/vaner brytes, og separasjonen (løsrivelsen) mellom foreldre (voksne) og barnet/ungdommen gå enklere og lettere. Samtidig vil barnet/ungdommen og foreldre (de voksne) få et mye bedre fremtidig samspill, selv om de er adskilt i fra hverandre.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Noen tanker om dette ?

 

Barnet & Seksualitet

Lær barnet ditt om undertøy regelen. Noen gode råd for å snakke med barnet om seksualitet – viktigheten av å opplyse barn om grenser, kroppsbilder og seksualitet.  

Når man som foreldre kommer til det punktet hvor barnet kommer og spør: 
*Hvor kommer babyer fra? 
*Hvorfor har gutter en penis og jeg har det ikke? 
*Synes du jeg er feit? 
*Hvorfor er puppene til de andre større enn mine? 

Har du hørt slike spørsmål før, er det noe som du har hørt andre foreldre snakke om – mange vil nok gjenkjenne dette. Fordi å ha barn betyr å få spørsmål, uavlatelig – også spørsmål som du ikke alltid er villig til å svare på. 

Å være i stand til å snakke med barna om deres spørsmål om seksualitet, vil imidlertid føre til et bedre forhold og forståelse av barnas egne kropper for resten av livet.

Det er bevist at seksuell bevissthet er avgjørende for barnets/ungdommens generelle velvære, og kan øke evnene til å ta positive beslutninger i forhold til egen kropp. Disse beslutningene kan hjelpe dem til å føle seg positivitet til deres egen kropp. Hjelper dem til å ha et bedre kroppslig selv bilde, både som jente og gutt. Hjelper de til å sette pris på og akseptere individuelle forskjeller. De utvikler lettere en forståelse for passende og upassende oppførsel, samt fysiske og følelsesmessige endringer som skjer i med deres kropp.

Vi bør være veldig direkte, ærlige og alltid snakke åpent fra våre hjerter når vi samhandler med hverandre. Dette bør vi også være i måten vi snakker med våre barn om seksualitet, forskjellene mellom gutter og jenter – hvordan babyer er laget og personlige grenser. Dette gjøres best når vi som voksne gjør det rolig og ekte, og viser at det er det mest naturlige i livet. Ved å gjøre det, vil våre barn videreføre samme tankegang og tør nærme seg disse kompliserte emner som en del av deres naturlige utvikling.

I dag er seksualitet en del av undervisningen i skolen allerede i ung alder. Fordi det å lære om seksualitet også omfatter alle de tingene som gjør oss til det vi er som mennesker. I undervisningen på skolen er dette tema og omtale justert i henhold til deres alder. For i den alderen ser de ikke disse emnene like pinlig og merkelig ut. Når de så kommer hjem fra skolen, så har de ofte enda flere spørsmål – deres nysjerighet og undersøkelses lyst har blitt inspirert/tent (trangen til å utforske).

Det er da spørsmålene kommer, og da reagerer vi som foreldre på flere måter. Noen foreldre snakker åpent om denne delen av livet naturlig og udramatisk. Men det er også mange foreldre som ende opp med å avfeie spørsmålene eller svare unnvikende. Hvordan vi som foreldre takler dette – kan være avgjørende for hvordan barnets senere takler seksualitet og den kroppslig utviklingen, spesielt i puberteten.

Mange foreldre kvier seg til at barna kanskje kommer med slike spørsmål, og når ubehagelige spørsmål kommer, kan det være at de velger å unngå spørsmålene helt. Selv om noen foreldre ofte er flinke, åpne og ærlige – vet jeg også om barn som ikke har hatt noen samtaler med foreldrene deres om kroppslige endringer som menstruasjon, prevensjon og beskyttelse mot seksuelt overførbare infeksjoner etc.. Å snakke åpent om seksualitet for våre barn, fører som regel til at de lærer om skjønnheten i sine egne kropper, og å elske hver eneste del av seg selv – samt får et bedre forhold og selvbilde til egen kropp.

Hvordan vi som foreldre føler om vår egne kropp og seksualitet, påvirker hvordan våre barn skal håndtere disse utfordringene senere i livet. Hvis vi ønsker at de skal ha et positivt kroppsbilde og føle seg komfortabel med deres egen seksualitet – må vi som foreldre se innover på oss selv hvordan vi føler det, og videre bringe det positive til barna våre.

Jeg vil imidlertid understreke at det å snakke ærlig om disse områdene, ikke betyr at du må gå inn i hver detalj i en forklaring. Det betyr bare at når spørsmålene kommer fra barna/ungdommene dine, bør du ikke unnvike det.

Alle alderstrinn har grenser. Noe som betyr at når en tre år gammel spør deg hvordan babyer blir laget, kan du svare på at det er når to mennesker er glad i hverandre. Når et syv år gammelt barn spør, kan du gå inn i flere detaljer å si: Det er noe som skjer når en mann og en kvinne er nakne sammen og er glade i hverandre. Men når en 12 åring spør, er det viktig å ikke holde tilbake detaljer fra dem. I denne alderen trenge de oss til å lære dem om deres anatomi og forklare hvordan kroppene deres endrer seg. Hvis vi ikke gjør det, vil de finne informasjon andre steder – steder vi ikke har kontroll over, og som ikke nødvendigvis forteller om skjønnheten og kjærligheten, noe vi håper barna våre vil få oppleve senere i livet.

Denne tilnærmingen har fungert for foreldre gjennom mange tiår allerede, så den er godt utprøvd allerede.

Men før du prater med barnet ditt om barnets seksualitet, kroppsbilde og grenser, bør man først tenke igjennom hvordan man selv også føler det – evt. fordele “oppgavene” mellom dere som foreldre.

Hva føler du om din egen kropp? Føles det naturlig å snakke om grenser, kjærlighet og seksualitet? Føles det pinlig, skummelt eller er du komfortabel med å prate om det.

Du kan skrive ned negative og positive perspektiver og dele det med ektefellen. For eksempel; “Jeg føler det er pinlig å snakke om kjønnsorganer”, Del dette med partneren din og bli enige om hvordan dere kan snakke om dette i fremtiden, og bli enige om hvem og om hva den enkelte er komfortabel å prate med barnet/ungdommen om. Husk at hvis du finner det vanskelig å snakke om denne delen av å være menneskelig, vil barnet ditt føle det på samme måte.

Noe har toppet barnets interesse (som oftest fra skole hverdagen, eller omgang med venner) og får dem til å stille deg spørsmål. Følg alltid opp på det og vær glad for at de føler deg trygge nok til å spørre deg. Møt alltid barnets nysgjerrighet med oppmerksomhet og ærlighet, og svar på deres spørsmål – alternativt (dersom du og partneren din har avtalt at den andre skal svare på den typen spørsmål) så si til barnet at det spørsmålet er mor/far best til å spørre om (men ikke si eller vis direkte at det er et spørsmål som da evt. gjør deg ukomfortabel). Vi voksne har ofte en tendens til å overanalysere og svare på langt mer enn det som er nødvendig, husk å begrense svaret, men svar så ærlig og direkte som mulig – husk også alders tilpasningen.

Gjør det til en naturlig tingen fra begynnelsen. Les historier for barna dine fra de er små om forskjellene på jenter og gutter, deres utvikling og så videre. Dette er en fantastisk måte å komme rundt disse emnene uten direkte å møte dem. Som en grunnleggende regel, bør du bare snakke om eller forklare noe når barnet ditt viser interesse for det og spør om. Dette innebærer å møte barnet ditt på hans eller hennes nivå. 

Ikke sett kallenavn på tingen – det er bedre å snakke om kjønnsorganene ved å bruke ord som vanligvis brukes, penis, skjede, rumpe, bryster, etc. Å gjøre dette vil unngå å føre barna våre inn i et slags eventyr liv. Det er bedre å reflektere over livet som det er.

Beskytt barnas personvern og lær dem å respektere sine egne grenser og de andre. Vi er alle forskjellige og har forskjellige holdninger til kroppene våre og seksualitet. Lær barnet ditt om undertøy regelen. Alle deler av kroppen, som er dekket av undertøy, ingen må røre. Husk at opplysning av våre barn om seksualitet, er et ansvar som er gitt til oss som foreldre. 

Hver gang min datter spurt meg spørsmål om sin seksualitet da hun var yngre, ble jeg glad. Jeg følte meg så takknemlig over at hun hadde en slik tillit til meg, og at hun ikke gikk rundt uten å få svarene – eller fant de på andre steder, som ikke alltid er av det gode.

Personlig så husker jeg godt de samtaler jeg hadde med min datter, når hun kom å spurte – det var både om tissen, pupper, erogene soner, menstruasjon – senere om sikker sex (beskyttelse), jeg var til og med med henne til legen den første gangen hun skulle få utskrevet p-pillen. 

Hvis du finner det rart eller merkelig at en mann skriver om slike tema eller tingen, så er det egentlig ikke det. Menn og kvinner bør kanskje uavhengig av kjønn bli flinkere til å lære å prate om seksualitet – og når man får barn, så har man en gylden mulighet til nettopp det – og kanskje også få litt bedre kunnskap selv, om det motsatte kjønn. Kvinner/menn har som regel god kunnskap om sitt eget kjønn, men hva med det motsatte kjønn – er din kunnskap like stor der.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Hvilke tanker gjør du deg om dette, er det litt pinlig og ukomfortabelt?

 

Den sosiale, sjarmerende, men hjemlige overgriperen

Etter å ha tilbrakt over tre tiår med vold og overgrep, har jeg opplevd at gjerningspersoner kan fly under radaren i årevis. Fordi de er i stand til å gjemme seg bak sjarm og (feilplassert) troverdighet.

Hvordan et offer forsøker å dekke over det, kan avsløre forbrytelsen. Offentlig utseende avslører overgrep skjedd i det private hjem.

I noen tilfeller blir venner og kollegaer av offeret sjokkert når sannheten kommer frem. “Vi møtte vedkommende mange ganger, uten å kunne se det” forklarer de. “Vedkommende var fantastisk! – Det må sikkert være en feil.” Dessverre var den eneste feilen offerets valg av partner.

Den sanne personligheten til sosialt sjarmerende, karismatiske og troverdige partner overgriperne avsløres indirekte, gjennom røde flagg som indikerer aggresjon. Ofte gjennom ord, uttrykk og relativt små handlinger – i det sosiale samspillet til andre.

Mange voldsofre i nærerelasjoner forsøker å skjule overgrepet – både bokstavelig og figurativt. Imidlertid ser man bevis på et turbulent hjemmeliv ofte gjennom et offers følelsesmessige distansering på arbeidsplassen, så vel som fysiske tegn. Ofte med beskrivelser om uhell, som blir karakterisert som hyppige “ulykker”.

Slike unnskyldninger er ofte blitt en nødvendighet for den voldsutsatte, da vedkommende har havnet i en psykisk underlegen stilling i forhold til voldsutøveren (det være seg både fysisk og psykisk vold). 

Mange overgripere forsøker å dominere og kontrollere sine ofre ved bevisst å påføre fysiske skader, ofte like før de forlater sitt offer for å arbeid eller en sosial samling. Dette resultere i at skadene som er påført ofret, gjør at den voldsutsatte ofte ikke deltar i sosiale samlinger eller velger å være hjemme fra sitt arbeide – og mange unngå å bli sett offentlig før skadene er helbredet.

Men hvis et offer allerede har gått glipp av en betydelig del av arbeidet, eller ikke er vert aktiv i sosiale begivenheter over lengre tid. Kan vedkommende velge å forsøke å dekke over så mye av skaden som mulig, ofte med kosmetiske eller medisinske virkemidler. Ofre som velger å møte verden under slike omstendigheter, skjønner ofte ikke hvor åpenbart utviklingen av skader er for dem rundt dem. Noen bekjente kan faktisk se skadene og da hvordan disse har utvikler seg, over tid. Disse observasjonene blir ofte gjenstand for spørsmål og bekymring, som ofte blir møtt med utrolige forklaringer på hvordan skaden oppstod. Det er her andre utenforstående ofte ser, men like vell ikke ser – sammenhengen mellom skader og tidligere fravær fra sosial omgang, som relatert til hverandre. Og dermed blir den voldsutsatte overlatt til seg selv.

Men ikke alle overgrep gir synlige merker. Enkelte gjerningspersoner begrenser deres overgrep til former for fysisk aggresjon som å presse og skyve, noe som ikke gir synlige merker/sår. Andre er enda mer subtile og styrer sine ofre gjennom taktikk som dominasjon, trusler og ydmykelse (ren psykisk vold).

Utenforstående er ikke opptatt av mellommenneskelige dynamikk i et voldelig forhold. De har ingen anelse om hva som foregår hjemme hos den voldsutsatte, selv om de har møtt både overgriperen og offer i sosiale eller arbeids sammenheng. Det er som regel kun der overgriperen også er voldelig ovenfor andre i sosiale eller arbeidsrellaterte sammenheng, at enkelte utenforstående reagerer – og tar grep/følger opp sin mistanke om partner vold/vold i nærerelasjoner.

Familie, venner, bekjente og arbeidskolleger føler seg ofte maktløse for å hjelpe et offer for eller mistenker at noen blir utsatt for overgrep. De ikke vet nøyaktig hva som skjer bak lukkede dører, og prøver de å ta initiativ og spør blir de ofte møtt med en fornektelse på at det skjer noe overgrep. Derfor er det viktig å få større kunnskap om voldsovergrep i hjemmet, for å kunne bekjempe problemet – og hjelp til den overgrepsutsatte kommer raskere.

Hvis du mistenker at noen blir utsatt for partnervold, så er det din plikt å handle. Først ved å tilby den du tror eller mistenker blir utsatt for overgrep, din støtte og hjelp.


Er du usikker på hvordan du evt. kan hjelpe noen du tror eller mistenker blir utsatt for vold i nærerelasjoner (partnervold). Kan du få ytligere veiledning og hjelp ved å ringe selv, eller be den som du tror eller mistenker blir utsatt for partnervold om å ringe.


Hjelpetelefonen tlf.nr:
116 123. Du kan ringe hele døgnet. Du kan være anonym. Du få hjelp til å finne fram til andre hjelpetilbud i nærheten av der du bor.

Mannstelefonen tlf.nr: 22 34 09 60, mandag til fredag kl. 17 – 20 (unntatt de fleste høytids- og helligdager). En hjelpetelefon spesielt for menn.

Støttetelefonen tlf.nr: 800 40 008. For alle som blir utsatt for kriminalitet, som trenger støtte og veiledning. Telefonen er betjent alle hverdager mellom kl. 09:00 og 15:00


Del gjerne det jeg skriver – å få ut informasjon er viktig.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Har du noen tanker rundt partnervold – vold i nærerelasjoner?

 

Selvmord blant tenåringer

Hva kan vi gjøre for å forhindre selvmord blant tenåringer?

Selvmord er dypt tragiskt uansett alder, men spesielt ille er det når barn/ungdommer gjør dette. Dette er et veldig følsomt og vanskelig tema, men svært viktig å være åpne om. Det er knyttet så mange tabu rundt dette, og disse tabu’ene må vi få bukt med – det må vi gjøre med mer åpenhet rundt dette med selvmord.

Selvmordene blant tenåringer har økt, og det er noe som er alarmerende. Kjønns fordelingen er mindre viktig, for det er både jenter og gutter som ender livet sitt på denne tragiske måten.  Angst, depresjon og sosial stress er noen av de kanskje viktigste årsakene til disse tragiske selvmordene. Unge mennesker som føler og opplever angst, depresjoner, ensomhet, utilstrekkelighet og sosialt lite tilhørighet.

Det er tydeligvis at stress områder vi i dag står ovenfor er for mange tenåringer vanskelig å takle. Hvordan kan vi da støtte tenåringer. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem med å finne måter å redusere deres angst, depresjon og sosiale stress? Hvordan kan vi gi dem sitt eget sikkerhetsnett (kunnskap) til selv hjelp, når de føler at de står alene?

Det skremmer hver og en av oss, at unge mennesker velger å avslutte sitt eget liv – vi bryr oss om vår ungdommer/barn. Jeg har mine tanker om hva som kan hjelpe ungdom, og det på et grunnleggende nivå – men tror ikke at det finnes en fasit, et hvert menneske er unike i sin tankegang. Men noen felles trekk finnes, og det er i de felles trekkene forhåpentligvis en mulig hjelp kan finnes.

Men for å avhjelpe mange av de utfordringene barn/ungdom opplever, må vi begynne alt i tidlig alder. Så tidlig som på barneskolen som en del av undervisningen, og da ikke bare som en generell innføring i mental helse. Det må være litt mer målrettet opp i mot hver enkelt, det som må inn er undervisning i selvmedfølelse – og det må tilpasses den enkelte. 

Selvmedfølelsen bør bestå av tre elimentære tingen/komponenter: 

* Tilstedeværende tekning – lære å tenke positivt (ha et balansert perspektiv når det gjelder følelsesmessig utfordrende og vanskelige hendelser).
* Mennesklig innsikt og forståelse – forstå at de “kamper” den enkelte opplever i forhold til det sosiale samspilet (om det er angst, depresjon eller sosialt stress) er det en del av det å være menneskelig.
* Selvhjelp (behandler oss selv snilt – når vi selv sliter, på samme måte vi behandler gode venner når vi ser de sliter).

Og denne læringen om selvmedfølelse og oppmerksomhet, må følge barnet/ungdommen gjennom alle obligatoriske skole år (barne-, ungdom- og videregående skole).

På den måten vil barn/ungdommer bli mer selvbeviste, og trolig bli mindre engstelige, mindre stresset og mindre deprimerte – og vil være beskyttet mot mange av de negative konsekvensene av lav selvtillit og traumatiske hendelser, etc.. Slik vil trolig ungdommer/barn bli mer fornøyd med livet, og opplever flere positive stemninger – fremfor negativitet.

Det er viktig å få ungdommer/barn til å si til seg selv: “Jeg liker meg selv“. Men også at de sette ting i perspektiv – i forhold til dem selv og samfunnet som helhet – de får større selvtillit.

Selvmedfølelse vil hjelpe barn/ungdomer med å hjelpe seg selv, og ikke minst et kraftig verktøy for håndtering av de utfordringer barn/ungdom står ovenfor – nettopp gjennom hele oppveksten.

Å tilby barn og tenåringer muligheten for å være snill mot seg selv gjennom selvmedfølelse, vil nok ikke være eneste løsning, men sannsynligvis en god måte å forhindre selvmord – om ikke alle, så i alle fall trolig mange. 

Men først må alle bli litt mer åpne i forhold til dette med selvmord, å få bort tabu’er er nok det som har potentsial til å gjøre en virkelig stor forskjell i samfunnet som helhet – til å begynne med.

Dette er nå mine tanker om hvordan man trolig kan få ungdom/barn i fra å begå selvmord – ingen fasit, men en mulighet.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Hvilke tanker gjør du deg rundt dette?

Trenger du hjelp – Ring Mental Helse – Hjelpetelefonen: 116 123

Foreldre & Barn

Hvorfor er foreldre så hardt knyttet til barna sine

Å bli foreldre endrer alt, det kommer ingen seg rundt. Å bli mor eller far er både vanskelig og krevende. 

Og når du blir forelder for første gang, endres ditt liv dramatisk. Men for det meste tar vi den jobben naturlig når babyer kommer. Vi gjør det fordi babyer er spesielt sårbare.

Vi lurer ofte på hvordan vi som foreldre forvalter en så kompleks og viktig oppgave, som det å ivareta et barn. Det handler mye om hvordan hjernen tenker, om hvordan følelser og logikk er knyttet sammen. Og hvordan da dette skaper det vi kaller foreldreadferd.

Vi ønsker å forstå hvordan den grunnlegende foreldre atferden egentlig er. Foreldreferdighet er en sosial atferd fordi den er veldig intuitiv, går på sosialt innlærte handlingsmønstere som bygger på logikk og følelser om beskyttelses behov. Vi forstår at babyen må beskyttes og vi som foreldrene har en unik rolle i dette. Men det finnes da foreldre som ikke innehar den foreldreferdighet som faktisk kreves, noe som vil ramme barnet – uten at foreldrene er klar over dette. Heldigvis er slike situasjoner av de mer sjeldene, der foreldreadferden svikter fullstendig. Det skjer oftere at barnet/babyen blir overbeskyttet, noe som kan vedvare til langt ut i tenårene til avkommet.

Hva er grunnlaget for det å ta vare på baby. Foreldre må bygge et hjem, for å kunne ta vare på babyen. En forelder blir helt oppslukt av å dekke alle behovene til sitt avkom. Foreldre vil også nå forholde seg annerledes til andre voksne, de får mindre sosial omgang – og som regel byttes den sosiale omgangskretsen ut til andre som også har barn. Kjærligheten mellom de voksne kan avta, fordi de må ta vare på sitt avkom. Motivasjonen er ivaretakelse av sitt egen DNA arv, men også det å vise ovenfor den andre forelderen at de er egnet for ytterligere avkom/babyer senere.

Så hvis man viser at enn er sterkt knyttet til barnet gjennom god omsorg, er det altså faktisk det grunnleggende behovet for videreføring av sitt eget DNA man ivaretar – og en forhåpning om flere arvtagere etter seg selv. Men dette er også å beskrive som kjærlighet til sin baby.

Det kanskje viktigste i gode foreldreferdigheter er logisk tankegang, og ikke være for beskyttende – babyer/barn trenger prøvelser for utforskning av omverden, og for fremveksten som et selvstendig individ.

Som far har jeg nok feilet flere ganger, i alle fall når det kom til beskyttelses behovet – men det er faktisk helt naturlig å feile noen ganger. Og i dag har mitt barn blitt et godt selvstendig individ – men fremdeles sitter noe av beskyttelses trangen i meg, og vil trolig gjøre det lenge ennå. Hun vil for alltid bli jentungen min – inntil den dagen jeg ikke lengre er her. 

Dette er mine tanker rundt dette i alle fall.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Og hva er så dine tanker?