Love, Lies and My Memory Stick

Goodbye to all that, that I did for loveLove is labour mislaid, if you don’t. 

Nothing’s perfect, not even I – the revelations I had, tells me that “you can’t be a duet – when only you sing the song”.

Mud and Blood does not mix so well. You were the blood, the others the mud – it all is in the eye of the beholder, and the beholder is you my beloved child.

So, Let’s dance another dance……. 

I allways will have you on my memory stick, even do my fight for the love of your – I hope you understand, the flower is you and power runs tru you.

My heart will be broken, not from you my beloved child – but from the mud, your blood would not take any more.

But be careful, my beloved child, the mud will always lie to you – mud say it’s good and wonderfull, but hurt you it will, tell you lies forevermore.

You allways be in my heart,  my beloved child – all do I’m no longer that close to you, I all ways will love you.

So, I ask of you, sing the song forevermore – all the children the love to receive, and don’t forget it when your old.

I lived a life for you and me, but now it is only you allone – So I hope you vil live for you and the child in you, don’t forget it when you grow old.

So, Let’s dance……. and live for the beloved child, forevermore……… 


I thank you from my heart, my beloved child.
Yours truly – Mr. Black Rubber Duck

 

 

TRONDHEIM – «Elise»


Les hele saken her: Trondheimsskulen skaper taparar 

” Det skremmer meg at dei som skal forstå seg på dette verkar å vere så kunnskapslause” sier foreldrene til jenta.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for å si det rett ut.


NRK: “Når det «smell» verkar kommunen handlingslamma”.

NRK, sitert: Kommunaldirektøren: Ingen raske løysingar
Eg forstår kritikken frå foreldra mot kommunen. Dette er komplekse problemstillingar der det ikkje finst raske løysingar.


Når man leser artikkel og ser det jenta «Elise» har til nå gjennom levd, så får jeg tårer i øynene. Samtidig så blir man frustrert og sint over det kommunen barnevern etc. sier og ikke gjør.

For det finnes en løsning for «Elise», og andre i samme situasjon som henne – men det vil koste litt resurser fra samfunnet, men også en vilje og forståelse for det som må gjøres.

Hvor mye vil foreldrene være villig til å “ofre” – for at jenta skal få det bra, er også et spørsmål.

Fra samfunnets side så vil en økt innsats nå – faktisk være besparende for fremtiden. 

Løsningen finnes, og den kan hjelpe raskt – i forhold til det systemet «Elise» nå er bundet av.

Både politikere og dep. (BUF dir) barnevernet, har alle blitt fortalt om dette – men som sagt så mange ganger tidligere, de vil ikke lytte og ta lærdom.

Er det fordi det i det lange løp kanskje vil bety at det vil bli mindre behov for nettopp disse kommunale og statlige organene – er de redde for å miste makt og posisjon i samfunnet, det kan virke slik til tider.


Jeg føler meg bare trist og lei, på vegne av «Elise» og andre som henne.

 

Utagerende Overgripere


Når den utagerende føler seg ubehagelig, skuffet, skyldig, skamfull eller trist, vil andre enn den utagerende bli pålagt skyld og klandret for følelsen den utagerende har. 

Vanen gjør at utagerende oppfatter deres skyld og skam som en straff påført av andre, i stedet for å være tro mot deres egne dypere verdier og forståelse. 


Kronisk skyldighet skaper identitet og en følelse av å ha rett, noe som igjen vil kunne brukes som en bekreftelse i den utagerendes tanke/sinn en rett til mishandling. 

For å forandre vanen må den utagerende øve på å kontrollere/forstå det ubehag følelsene av skyld etc., for så å kunne verdsette og beskytte sine kjære – og i forlengelsen andre som kunne være mulige mottakere for den utagerendes mishandling.


Det nest den utagerende ofte gjør er å forsøke å sette utageringen inn i en kontekst, i et forsøk på å unnskylde utageringen – “Jeg var stresset, sliten, sulten, overveldet, overreagerte, drakk for mye, etc.” Noe som gir hjernen (tanke mønsteret) tillatelse til å gjenta utageringen neste gang konteksten oppstår. 

For å bryte vanen må den utagerende øve på og få bedre selv innsikt, noe som vil gi de mer selv empati – og dermed også mer medfølende (empatiske) og respektfulle neste gang konteksten oppstår.


Når hjernen ikke kan se andres perspektiv, har det en tendens til å gjette, og det er vanligvis basert på dagens følelsesmessige tilstand – empati underskudd kan man kanskje kalle dette også. Fordi utagerende har en tendens til å ha negative selv følelser mesteparten av tiden, danner de seg en forestilling med å anta det verste om andre personers intensjoner.

Behandlingen går ofte galt når den fokuserer på forklaringer på hvorfor den utagerende utviklet ovennevnte vaner (handle og tenke mønstre). Gjentakelse over tid gjør at utageringen forankrer seg i handle og tenke mønstre i hverdagslivet – å forstå hvordan utagerende kom inn i dette handle og tanke mønstrer, kommer ikke til å få dem ut av det. Selv om det gir en selv innsikt, er det som oftest ikke nok – tanke og handling mønstre må endres, med spesielt fokus på medfølelse (empati) og vennlighet. 


Det er lett for terapeuter/psykologer etc. å falle inn i problemløsningsfellen, hvor den siste utagering situasjonen er problemet – fremfor å se på den vedvarende utfordringen, og en plan for takling av fremtidig utagering utfordringer. Det er her ofte en utenforstående tredje part (gode hjelpere) kan være med på å delta i en aktiv rolle for forebygging og innspill. Og da på den måten som fremlagt i  blogg innlegget: NÅR OFFER OG OVERGRIPER HJELPER HVERANDRE

Når dette så er sagt, så skal man heller ikke glemme av den utagerende også er et offer for utageringen – svært ofte påfører de utagerende seg selv traumer, og ofte så er utagerende ofte også selv ofre for tidligere utagering på ført dem fra andre utagerende. Det er viktig å bryte en utagerings sirkel, som da går i arv fra utagerende til utagerende – samfunnets hjelpe tiltak bør med andre ord egentlig ha større fokus på dette. Men slik det er i dag, så har ikke det offentlige vært særlig lydhøre for det flere har på pekt gjennom flere år.