NÅR OFFER OG OVERGRIPER HJELPER HVERANDRE


Dette er et langt innlegg (beklagelig for de som ikke er direkte interessert i denne typen problematikk), men et meget viktig i forhold til problematikken – og burde nok leses av så mange av de som jobber med barn og unge.

De siste månedenes frivillig innsats har gitt meg bekreftelse på det jeg selv har sagt og forsøkt å få politikere, myndigheter, barnevern mf.l. til å forstå og skjønne gjennom flere år.

Men for de som har lest bloggen min skjønner har vært og er en kamp i motbakke, med politikere, myndigheter, barnevern etc. som motsetter seg å ta til seg kunnskap – og ikke minst det å virkelig å lytte til den/de som har erfaring og kunnskap gjennom mange år.

For min erfaring opp i mot politikere, myndigheter, barnevern etc. har vist at slik kunnskap og erfaring er farlig å snakke om – mye trolig fordi disse selv ikke klarer å fatte eller forstå, da de kun tenker og handler etter gitt sett med “lære bok”, “Fag teorier”, etc. og ikke ut i fra realiteter i det daglig livet utsatte barn og unge lever.

Men selv om jeg har vært opptatt i forhold til den frivillige innsats jeg selv har gjort de siste månedene, så har jeg også fått med meg noe av det som har vært i media den siste tiden – om barnevernets mange akutt plasseringer og barneverns barne-bander, etc.. Og da med tanke på det jeg selv har hevdet og sagt, så kunne mye av dette vært unngått – hadde bare politikere, myndigheter, barnevern mf.l. innehatt evnen til å lytte, forstå og det å kunne tilegne seg og gjøre nytte av det jeg og flere med meg har hevdet og sagt.

Men slik er det, nå en gang. Det vil jo være utenkelig å prøve noe som ikke direkte finnes i “lære-bøker”, “fag-tidskrifter”, “fag teorier”, etc.. Og skulle de først begynne å tenke på tanken, så vil det trolig ta flere år om ikke 10 år før de kanskje vil prøve dette. Så i mellom tiden er det bare å sette seg ned å vente, og se utallige barn og ungdommer måtte gjennom leve vonde og tragiske år – de egentlig ikke trengte å leve, forferdelig trist.

Selv om enkelte deler er alt i fag miljøene og kjent, og politikere, myndigheter, barnevern mf.l. også kjenner til enkelt bestand deler – og det at mye alt også i enkelt opplegg er prøvd ut, så er det kombinasjonen av de ulike elementer som er det u-utprøvde. Og med at de ikke evner å lytte, forstå og gjøre bruk av det andre innehar av erfaring og kunnskap – så forblir det uprøvet.


Det er ikke mer enn noen timer siden jeg fortalte litt om dette til en helsesøster og sykepleier, vedkommende ble sjokkert – og først nektet for at noe slikt faktisk kunne gagne noen, men ble stille da jeg fortalte om det positive resultatet en slik tilnærming kan skape.

Et par ordinære (vanlige) mennesker utviste svært liten forståelse for dette. Men innså og skjønne til slutt at det kunne være bra for de utsatte barn og unge, ikke minst det at det ofte vil ta mye korter tid å få disse barna og ungdommene på beina igjen (inn i en normal tilværelse) – enn det som i dag ofte har tatt mange år å rett opp i, selv om det naturligvis vil være enkelte aspekter som disse barn og unge må leve med resten av livet.


I dag er det da slik at både offer og gjerningsperson skal ha oppfølging å hjelp individuelt, og slik bør det naturligvis fortsette å være. Den individuelle hjelpen er helt nødvendig for å kunne komme seg videre og å få det som har skjedd inn i en livs bærende ramme, uavhengig om det gjelder offer eller gjerningsperson. Og individuell terapi er også forløper for å få en god avklaring på den livs situasjon både offer og gjerningsperson befinner seg i, eller da har endt opp med – som følge av det som har skjedd.

Slik individuell oppfølging er noe som personer som har havnet i en slik situasjon både bør og har krav til å få. På den ene side for å få hjelp til å komme videre i livet, og på den andre siden det å få forståelse for og årsaken(e) til at det som har inntruffet har skjedd. Det går på dette med skyldfølelse, handling forståelse, egen innsikt etc.

I dag er det da også slik at både offer og gjerningsperson etter at den individuelle hjelp og behandling har pågått en stund, kan få tilbud om gruppe terapi og videre oppfølging den veien. Det finnes ulike støtte grupper og oppfølgings alternativer, både i fra frivillige organisasjoner og fra det offentlige. Dette er tilbud og muligheter det oppfordres til å benytte, både som et ekstra tiltak for å komme seg videre – men også som en del av et behandlende opplegg, og er relativt godt innarbeidet som en del av tilbudet som da fungerer relativt godt i dag.


Det første “nye”, selv om jeg og andre med meg har forsøkt gjennom en årrekke har forsøkt å få politikere, myndigheter, barnevern mf.l. til å ta inn over seg og å forstå, er noe som går ut over det som i dag er “normalen” for behandling av både offer og gjerningsperson. Og som da vil ta i bruk de resurser og kunnskaper som tidligere ofre og gjerningspersoner besitter, straks de da har fått et godt avklart forhold til de utfordringene de hadde – men også de utfordringene som følger med dem resten av livet, med et godt balansert og nyansert syn på de utfordringer som har vært og det som følger med de resten av livet. Man kan ikke bruke tidligere ofre og gjerningspersoner som fremdeles står mitt i utfordringer eller fremdeles har “skylapper” (ensrettet fokus) på kun en side av problematikken som da enten offer eller gjerningsperson.

For det handler da om å bruke/gjøre nytte av de resurser og kunnskaper som tidligere ofre og gjerningspersoner innehar, å bruke de som veiledere og konsulenter (støtte personer) i forhold til da de som nylig har blitt utsatt for et overgrep eller har begått overgrep. Derfor er det da svært viktig at disse støtte personene har et godt avklart forhold til sine egne tidligere opplevelser, med et godt og åpent syn i forhold til problematikken.

Det er her politiet og barnevern har en særs viktig rolle, for det er som regel de som først kommer i kontakt med unge ofre og utagerende gjerningspersoner, i form av mindre eller større overgrep og utagerende handlinger. Jo tidligere disse ofre og gjerningspersoner får hjelp, desto bedre – men som oftest i dag så tenkes det først å fremst på avstraffelse av gjerningspersonen, og ofte ubetydliggjøring av det ofret har opplevd. Det både kan og er ofte nødvendig med behandling, før avstraffelse for utagerende handling (slik at den utagerende faktisk forstår hvorfor avstraffelsen er nødvendig) – og før ofret virkelig klarer å uttrykke seg på en adekvat måte. Derfor må den individuelle hjelpen til både offer og gjerningsperson startes så tidlig som mulig, for så å gå over i en mer intensiv hjelp – dette vil korte ned tiden for både offer og gjerningspersonen til å få en mer normal tilværelse, og dermed komme seg opp på beina igjen med bedre innsikt og forståelse.

For hvem kan forstå og se hva og hvor problemet ligger hos et offer eller gjerningsperson, enn nettopp et tidligere offer eller gjerningsperson – når disse tidligere utsatte personene har fått et god avklart forhold til de utfordringer de selv hadde, men også de utfordringene som følger med dem resten av livet. Og da som veiledere og konsulenter kan disse tidligere ofre og gjerningspersone fortelle behandlerne av ofre og gjerningspersoner hvor “skoen” trykker. Disse veiledere og konsulenter taes da inn etter at offer eller gjerningsperson har vært til enkelt individs behandling hos psykolog/terapaut noen ganger.


Det andre “nye”, som jeg og andre med meg har forsøkt å få gehør for, gjennom flere år – er nettopp det at OFFER OG OVERGRIPER KAN HJELPE HVERANDRE, ved felles terapi. Men dette skremmer vist mange, og vekker til og med “avsky” hos enkelte.

Men hoved poenget ved dette er at ofret vil få en avklaring på at ofret ikke innehar noen skyld, og at gjerningspersonen ser konsekvensene av handlingene og kan utvikle sin empati. Denne form for felles terapi skjer da naturligvis under tilsyn og rettledning fra psykologer, men også her kan da de tidligere voldsutsatte (veiledere og konsulenter (støtte personer)) kunne være med dersom det er et ønske fra den de er der for som en støtte.

Det er ikke slik at ofret skal treffe den gjerningsperson som har handlet ille imot vedkommende, eller at gjerningspersonen skal treffe sitt offer – men da andre med tilsvarende utfordringer. Det kan da også være at både offer og gjerningsperson kan møtes i en slik setting, det blir en vurdering av fag-personell (psykolog, lege etc.) og etter ønske fra de involverte parter – for det er da snakk om alvorlighetsgraden på handling og ofret’s mentale tilstand som vil være de viktigste faktorene, at gjerningspersonen vil ha godt av å se konsekvensene av sin handling er da helt klart.

Men her kommer da også et juridisk aspekt inn, for pr. i dag så kreves det naturligvis en utvidet vandelsattest (rulleblad) for å kunne arbeide med barn og unge, og da kan ikke tidligere utagerende inne ha en rolle som veiledere og konsulenter (støtte personer) – for de fleste tidligere utagerende barn og unge, vil naturligvis ha et eller flere forhold på sitt rulleblad av større eller mindre art som vil gjøre at de i forhold til lovverket ikke kan delta eller bidra til et slikt arbeide.

I enkelte organisasjoner er det da et krav om en broket fortid, for faktisk å kunne være til hjelp for de som sliter med tilsvarende utfordring. Slik som AA (Anonyme Alkoholikere) og NA (Anonyme Narkomane), der er det altså de med tidligere lignende utfordringer som hjelper og veileder andre i deres utfordring. Men da også i organisasjonen: Veien Tilbake. Som er en ideell organisasjon som tilbyr tidligere rusmisbrukere og kriminelle hjelp for å få til en bedre integrering i samfunnet.


Dette er er meget komplekst og vanskelig naturligvis å forstå, og spesielt gjennom et enkelt blogg innlegg. For det er utallige faktorer og muligheter som kommer inn – men alt for å hjelpe offer og gjerningsperson til å få et raskere forløp til en mer normal tilstand og en avklaring i forhold til de utfordringer som vedkommende har, og det som mulig vil komme i nær og fjern fremtid. Men når man da har fått den innsikt at dette kan forkorte ned tiden det tar å få til en mer normal tilstand for ofre og gjerningsperson, er det noe som da bør kunne implementeres.  Selv om det alltid vil finnes de unntak der det vil kreve også andre løsninger som tar lengre tid.

Men det er altså kombinasjon bruken som er kanskje det viktigste, at det blir iverksatt tiltak på tvers av hverandre og en form for konfrontasjons terapi, i samspill med andres egen erfaring og opplevelser som utgjør kanskje det viktigste – og utgjør således det grunnlaget som danner grunnen for den raskere tilbakekomsten til en mer normal tilstand for både offer og gjerningsperson, samt den innsikt og forståelse det gir. Og som da gjør at offer og gjerningsperson får en avklaring i forhold til de nære utfordringer, men også utfordringer som vil komme over tid.


Dette behandling/hjelpe tiltaket kunne nok med stor suksess brukes på unge lovbryter (under den kriminelle lavalder) men også på de litt eldre, og da som en del av en evt. oppfølging under avtjening av en straff som de da er idømt. Når det kommer til voksne lovovertredere kan det nok også være en hjelp, selv om det naturligvis vil være svært krevende (om mulig i det hele tatt) å få en 100% positiv effekt – med at voksne alt har et så inngrodd handlingsmønstre etc..  Derfor er det viktig med tidlig innsats i forhold til utsatte barn og unge. Når man i dag ser på de voksne som som begår slike grusomme overgrep mot barn og unge, så kan deres handling og tanke mønstre endres, men om de vil kunne endres/snus fullstendig er et åpen spørsmål. Det ser man på tilbakefall prosenten, selv etter et fullstendig miljø skifte og forsøk på hjelp/behandling. Det er med andre ord lettere å endre et ungt tanke og handlingsmønster enn et som er inngrodd over tid.

Og denne typen hjelp/behandling vil ikke med nødvendighet kunne eller måtte bli en erstatning eller minskning av det straffe ansvar den enkelte har i forhold til den straffbare handlingen de har begått. Men burde bli en del av eller mulighet i en mulighet under det alt eksisterende behandling/hjelpe mulighetene som finnes. Men dette krever da en helt nytenkning innen for domstol og andre myndigheter, men også innenfor andre offentlige hjelpe/behandlings tilbud som i dag finnes.

 
Jeg kan bare håpe at du som leser har fått en forståelse av dette, selv om det er vanskelig å forklare i et så relativt kort innlegg egentlig.

Jeg tviler på at noen innen for politikk, myndigheter, barnevern etc. vil ta til orde for noe slikt med det første, for her her de pr. i dag for opptatt av det som alt er i “lære-bøker”, “fag-tidskrifter”, “fag teorier”, etc. og naturligvis sine egne teorier. Politikere og barnevern er jo fortiden så oppslukt i sine nye tiltak, slik som ForandringFabrikken, Barneverns Proffene etc. men det er egentlig ikke tidlig tiltak for utsatte barn og unge, mer som et plaster på en åpen pulsåre. Og hvor ille det kan gå når barn og unge som egentlig ikke har fått en god avklaring på sine utfordringer har vi sett bl.a. i den omtalte barneverns institusjonen, med narkotika dødsfall etc. et opplegg som ForandringsFabrikken var så fornøyd med, og ingen av de såkalte barneverns-proffene reagerte.

Å la barn og unge som står mitt i utfordringen styre løpet, har vist seg altså å kunne være katastrofalt – fordi de da naturligvis ikke har den nødvendige innsikt og forståelse, aller minst innsikt om hva som kan bli resultatet. Man skal lytte og ta barn og unges bekymringer og ønsker på alvor, men det blir ikke det samme som at de skal styre løpet – det blir som om du skulle la den narkomane passe på sin egen bruker dose uten å bruke den, utfordringen vil nok bli for problematisk (vanskelig) å håndtere. Og både Barneverns-proffene og ForandringsFabrikken omhandler mer om hvordan barn og unge vil ha det og å bli mottatt av barnevernet, og ikke behandling og en avklaring på deres utfordring(er). ForandringsFabrikken var så stolte over at de har fått inn ordet kjærlighet i barnevernloven, at barn og unge skal mottas med kjærlighet – og ja, det er viktig.

For hva er vel ikke en avklaring og hjelp i forhold til den utfordringen barn og unge har og dermed har kommet inn under barnevernet, om ikke kjærlighet. Men det er som jeg selv opplevde, en ung jente utsatt for overgrep – satt å fortalte om dette på en scene under regi av ForandringsFabrikken, men de voksne som da var utdannede innen feltet (Sosionomer, Miljø arbeidere, Barneverns pedagoger etc.) de viste ikke om et behandlingstilbud som har eksistert siden 1986. Et tilbud som kunne ha hjulpet jenta ytterligere, for hun uttrykte selv at hun følte at hjelpen hun til nå ikke hadde vært tilstrekkelig. Og der sitter altså jeg, som da ikke er utdannet innen barneverns pedagogik etc. å kjenner til et slikt behandlings tilbud, når jeg informerte de voksne som da skulle i vare ta jenta – da ble det ropt ut i rommet at de fikk informasjon de ikke kjente til fra før, man stiller seg da spørsmålet om den faglige kompetanse og opplæring disse har og får før de skal hjelpe sårbare barn og ungdommer.

Men kanskje om noen ti år, så kanskje de vil se, lytte og forstå. Tenk bare på at Dysleksi (ordblindhet) alt var kjent i utlandet på slutten av 1890-tallet – I Norge ble det først en prioritet i løpet av 1990-tallet, 100 år senere.

Det er kanskje ikke så rart at politikere har svart:

“JEG KOMMER IKKE TIL Å TA NOE INITIATIV OVENFOR DE BARNA”.

Om det finnes noe mer negativt i forhold til politikere, myndigheter, barnevern etc. så kan det være deres egen benektelse, da flere med meg har informert de om at det finnes u-utprøvde muligheter – så nekter de for at slik informasjon har blitt gitt de. Imidlertid så har barnevernet (Buf.dir) respondert med at barn/ungdommer som har utvist utagerende adferd i en eller annen form, bare kan skylde seg selv – barnevernet har intet gjort noe kritikkverdig, enda barnevernet har fått massiv kritikk fra flere ledende psykologer, fylkesmenn og oppnevnte undersøkelses utvalg.

Jeg mener at det er fult mulig å snu en negativ trend hos barn og unge som utviser en utagerende adferd, og at ofre for slikt kan ha nytte av dette også. Men det kreves at dette skjer på et så tidlig stadium som mulig – og der har politi og barnevern et spesielt ansvar for å fange opp dette. For ved å tidelig fange opp utsatte barn og unge, vil man kunne forhindre senere utvikling av større utfordringer og kriminell aktivitet. Man må heller aldri glemme at en utagerende person også er et offer, som ofte påfører seg selv traumer i likhet med traumer på ført andre. Og faktisk så er det en uro vekkende høy andel av utagerende personer som selv tidligere var eller er et offer for andres utagering.

Men bare for å også å ha sagt det, som jeg har gjort også før – så er jeg ikke i mot et barnevern, men jeg mener at det må en fundamental omlegning av barnevernet. Og at det burde bli mer reel livs erfaring kompetanse inn i undervisningen av fremtidige barneverns pedagoger, sosionomer etc.. For det handler om å ivareta barn og unges rettigheter, muligheter og liv.

Takk for at du leste, og forhåpentligvis forstår litt mer og ser potensiale – men også utfordringen i forhold til hvordan det er i dag.

Kjenner du noen som er interessert og opptatt av problematikken, så del dette gjerne med de også. Eller send dine politiske eller offentlige ansatte en melding om at det finnes fremdeles u-utprøvde muligheter innen for barnevern etc.

MEN HUSK OGSÅ DETTE:

 

Mobbing på arbeidsplassen

Årsaker og effekter av mobbing på arbeidsplassen. Mobbing er en form for aggresjon. Mobbere truer barnet ditt i skolen (skole mobbing), truer/plager barn/ungdom online (Nett mobbing), eller skremmer deg på arbeidet (mobbing på arbeidsplassen).

Men hva er mobbing på arbeidsplassen egentlig
Spørsmålet komplisert av det faktum at den aggressive oppførelsen kan være (og har blitt) merket annerledes ved bruk av begreper som trakassering, følelsesmessig misbruk, utryddelse, voldelig overvåking m.m.

For å definere arbeids-mobbing: mobbing på arbeidsplassen refererer til en eller flere situasjoner hvor en ansatt gjentatte ganger og over en lengre tid er utsatt for trakasserende oppførsel fra en eller flere kolleger, hvor arbeidstakeren ikke klarer å forsvare seg mot denne psykiske/fysiske mishandling.

Om mobbing skjer i en bestemt situasjon, avhenger av en rekke faktorer (noen arbeidsrelaterte, noe mer generelle) som kjønn, klima, økonomi og egenskapene til den aktuelle arbeidssituasjonen. Tidligere har det vist seg at mobbing er spesielt vanlig i større industrielle selskaper. Det er også mer utbredt blant ufaglærte arbeidstakere enn blant høyere utdannede – Men når de med høyere utdanning begår slik aggresjon er det ofte nedad, og dermed mye mer alvorlig. Noe som da naturligvis sier at de med høyere utdanning ofte har en mye større personlig utfordring, med at utdanning egentlig burde gitt de bedre innsikt og forståelse – ikke minst i forhold til moral og etikk.


Hvorfor oppstår mobbing på arbeidsplassen
Noen hevder at noen av de viktigste forklaringene for Ardeids-mobbing er knyttet til arbeidsmiljøet. Slik som til arbeidsrelaterte faktorer som stress, arbeidssikkerhet, arbeidsbelastning, rollekonflikt / tvetydighet, erkjennelse og oppfatnings krav (kognitiv krav) til jobben. Noen hevder imidlertid at det ikke finnes en sammenheng mellom mobbing og slike rollerelaterte faktorer og at arbeids-mobbing kun skyldes personlighetsfaktorer.

En kombinasjon av disse to ulike påstander er nok den mest korrekte, og dermed at mobbing på arbeidsplassen er et resultat av samspillet mellom personlighet og arbeidsrelaterte faktorer (arbeidsmiljøet).


Hva kan mobbing på arbeidsplassen føre til og blir knyttet til
Mobbing er knyttet til mange fysiske og psykologiske symptomer, hodepine, kronisk nakkesmerte, fibromyalgi, type 2 diabetes, søvnproblemer, angst, depresjon, posttraumatiske stresssymptomer, selvmordstanker m.m.

Mobbing er også forbundet med negative arbeidsrelaterte forhold slik som større risiko for arbeidsledighet, føler seg utilfreds med jobben sin, opplever jobb usikkerhet, og blir mottakere av uførepensjon m.m.

Selv om mobbing synes å resultere i psykiske problemer, så er det også slik at individer som fra før viser negative følelser (har psykiske utfordringer) har større risiko for å bli mobbet. Det er som om disse individene er som en magnet for negativ oppmerksomhet fra mobberne, noe som da tilsier at mobberne har en stor personlig utfordring til sitt eget liv og seg selv. For det er faktisk mobberne som da bærer ansvaret for de konsekvenser deres agressive adferd rammer en annen.


Spørsmålet er hvorfor mobbing på arbeidsplassen skjer
Ifølge en logisk tenkning er folk med lavere trivsel på arbeidsplassen mer tilbøyelige til å tolke aggressiv atferd som en indikasjon på mobbing, fordi de har mindre toleranse for slik oppførsel. En annen logikk er at de med psykiske problemer bryter normer for oppførsel og andres forventninger, og dermed oppmuntrer aggresjon i andre. Begge er logiske og sanne, enn om noe selvmotsigende. 

Den første henstiler til at de med en psykisk utfordring, det være i forhold til arbeidsmiljø (trivsel) eller i det private – egentlig ikke burde være i arbeid før de har fått en avklaring på den psykiske utfordringen de har, noe som da ikke støtter oppunder inkludering av medmennesker med utfordringer i arbeidslivet.

Den andre henstiller til at det er de som har en psykisk utfordring som selv er grunnlaget for den mobbingen de opplever å bli utsatt for, og således selv er skyld i mobbingen. Dette uten å ta inn det faktum at det faktisk er den som mobber som må ta ansvar for ens egen handling og være måte – mobberens klare brudd på forståelsen av andre individer og de moralske og etiske perspektiver som gjelder i samhandling mellom mennesker. Det er faktisk slik at mobberen ofte har en større og vanskeligere utfordring i forhold til seg selv og sitt liv, enn den som blir mobbet som følge av enkelt utfordringer psykisk eller av annen privat art i sitt liv.


Anti-mobbe tiltak og muligheter
Finnes det noen tiltak i mot mobbing på arbeidsplassen som vil eliminere problemet, svaret er nok beklageligvis nei – i følge de studier som er gjort gjennom de siste årene har tiltak satt inn mot mobbing på arbeidsplasser vært av liten eller ingen direkte klar effekt. Det vil med andre ord nok finnes mobbing på arbeidsplassen sålenge det finnes individer med dårlig forståelse for de moralske og etiske samhandlings forutsetningene i forhold til andre medmennesker.

Finnes det noen muligheter til forbedring, og der igjennom minskning av mobbing generelt i samfunnet og da også på arbeidsplassen. Svaret er da et soleklart ja, men det vil være tidskrevende og krevende. For det handler om bevissthet om mobbing generelt, men også endring av holdninger og oppfatninger – altså økt kunnskap om god moralsk og etisk forståelse i samhandling med og mellom medmennesker.

Noen tiltak for bevistgjøring og forebygning mot mobbing er allerede gjort, og det i forhold til skole og opplæring – men trolig vil det fremdeles være som en dråpe i havet, da fokus på dette virker som er dalende i forhold til hvor på utdannings nivået man befinner seg. Det virker som om fokus avtar i forhold til hvor lenger ut i utdanningsløpet av det enkelte individet er – med høyt fokus i tidlige år (barne og ungdomsskole), og lavere fokus på høyere nivå (videregående, høyskole og universitet). Og dermed vil problemet bestå i lang tid, i forhold til om fokus på mobbe utfordringen var lik over hele utdannings løpet for det enkelte individet.


Min formening (noen vil nok være svært uenig i dette, og det skal de få lov til å være – så lenge de gir uttrykk for det på en redelig måte)

 

Uansett årsak vill konsekvensene av mobbing være alvorlig, inkludert fysiske og psykologiske symptomer – og føre til negative utfall for den som utsettes for mobbing (for eksempel fravær). De anti-mobbingstiltakene som per i dag er gjort, ser ikke ut til å hindre mobbing – selv om de kan ha positiv effekt i enkelte tilfeller. 

Det må bli økt bevisstheten om problemet, og det gjennom hele skolegangen/opplæringen av enkelt individet – med vekt på de moralske og etiske grunn prinsipper for samhandling mellom medmennesker i dagliglivet. Og da med spesielt fokus på de som utviser en slik negativ oppførsel (aggresjon), da det er disse individene som utviser en slik aggresjon som har den største utfordringen i forhold til sin forståelse av de moralske og etiske grunn prinsipper for samhandling mellom medmennesker – slik at disse kan få en avklaring på sin utfordring, det være seg moralsk, etisk eller psykologisk. Men det fratar ikke eller forklarer ikke de som i dag med høyere utdanning som bedriver mobbing, da selv med dagens høyere utdanning burde ha gitt de en god innsikt i de moralske og etiske grunnprinsipper for samhandling mellom medmennesker – noe som da peker mer på de med høyere utdanning sin personlighet og personlige utfordringer i eget liv.

Jeg har ingen fasit, men er av den oppfatning at med å ha et fokus på problemet gjennom hele skolegangen/opplæringen det enkelte individ gjennomfører vil det kunne minske mobbe utfordringen i samfunnet generelt og på arbeidsplassen betraktelig.

 

Hvorfor en forvaringsdom…..

 Innlegget leser du her:

12 ÅR FENGSEL FOR DRAPET PÅ SØRLANDSSENTERET, SKANDALE !


Som det da fremgår av mitt innlegg på dette, så vil en forvaringsdom kunne gi jenta en bedre avklaring på de utfordringer hun har. Det er å forstå slik at en forvaringsdom er ubegrenset i tid, selv om det settes en tid og en minste tid også.

Minste tiden betyr at saken kan vurderes på nytt ved minste tidens utløp, og skal vurderes på nytt ved forvaringsdommens utløps tid – ved sist nevnte vurdering kan det idømmes ny forvaringstid (5 år), noe som da kan skje så hvert 5 år hele personens livstid. Men en forvaringsdom vil også kunne medføre at vedkommende slipper ut raskere, men ikke før minste tiden er oppfylt.

Når man får en ren fengsels straff, så er det med begrunnelse i at man er funnet tilregnelig og at gjentagelses faren ikke er så høy som ved en forvaringsdom. Men her er også problemet, for de som da denne unge jenta – som har utvist psykiske utfordringer, i likhet med mange andre som får fengsel straff i kortere eller lengere perioder.

Og igjen må man skille mellom voksne individer og barn. Voksne individer vil om noe også ha en større utfordring med å få en løsning på sine psykiske utfordringer enn det et barn ofte vil ha, men det er da naturligvis veldig individuelt. Å forutsi hvordan et ungt sinn vil utvikle seg og kunne endres er svært vanskelig, det samme gjelder da også for voksne individer – men generelt sett vil det altså være lettere å “forme” et ungt sinn.

En forvaringsdom skal ha et annet innhold enn vanlig fengselsstraff, det skal under gjennomføringen av forvaringsdommen være fokus på endring – her under slike tiltak som samtalegrupper, skole/utdanning, arbeidstrening, fritidsaktiviteter og individuell behandling. Under en ordinær fengsels straff vil den straffe dømte som oftest få tilbud om noe skole og evt. arbeid/syselsetting i fengselet. Dermed vil en forvaringsdom også være forpliktende for staten å følge opp og tilrettelegge den forvaringsdømte sine muligheter til endring og forbedring, også etter at den forvaringsdømte er sluppet ut etter fengselsoppholdet.

Med en forvaringsdom så er det altså endring av den forvaringsdømte som skal til for at den forvaringsdømte kan bli løslatt, og det må dokumenteres at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet.

Personer som var utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan idømmes særreaksjonene tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, men nå har retten funnet jenta tilregnelig – dermed er ikke dette noe alternativ. Enn om det kanskje kunne også vært aktuelt med en slik dom for de som er funnet tilregnelige, men da kreves det en endring av lovverket – Noe som synes kunne være aktuelt i enkelte saker, men det er noe for de lovkyndige å diskutere og vurdere på et høyere nivå. 


Så derfor etter diskusjonen, så falt det nærmest å si at en forvaringsdom ville gitt den unge jenta et større utbytte – med tanke på å få en avklaring på de psykiske utfordringene hun har, og det kommende livet hun vil få.


Nå er det mange som egentlig burde få samme avklaring og hjelp av unge lovbrytere, som i dømmes fengselsstraff – men da kreves en endring av lovverket.  I dag er det slik at svært mange unge lovbrytere blir gjengangere i rettssystemet og fengselssystemet, all den tid de ikke får en god avklaring i forhold til de utfordringer de har eller hjelp de trenger i etter tid. I dag sendes fremdeles unge lovbrytere tilbake på gata, med en bærepose og noen hundrelapper i lomma – klar deg selv, straffen er sonet. Og der står de da……….

Nå skal det ikke på noen måte bli slik at det skal være “lønnsomt” å bli ung lovbryter, men hjelp må ytes slik at disse får et anstendig liv – det vil være samfunns og økonomisk besparende i lengden, for realiteten er at mange unge lovbrytere ofte til slutt blir trygde mottakere, Ofte også en gjenganger innen psykriatrien, helsevesen, rusomsorgen etc..

 

Og nå blir det å avvente å se om det blir en anke til høyesterett, eller hva annet som skjer….

 

12 år fengsel for drapet på Sørlandssenteret, SKANDALE !

Nyheten leste jeg på NRK.NO: Dømmes til 12 år for drapet på Sørlandssenteret Jeg forstår godt at kommentar felt etc. er lukket for kommentarer i denne saken.

Jeg kommer ikke til å sove godt i natt – det skal være sikkert. Og flere med meg her, som har diskutert dette finner dommen horribel (hårreisende). Hva går det av Norsk rettsvesen – har de mistet fullstendig fatningen.

Nå er dommen avsagt med dissens, det vil si uenighet blant dommerne om dommen. Og dommen kan naturligvis bli anket til høyesterett. Men for det så må man kunne ytre sin mening uten at det blir å oppfatte som en forhåndsprosedering av en mulig sak som kommer opp for høyesterett.


Nå har man da kun det som har blitt formidlet av media om saken å forholde seg til, og det som danner grunnlaget for det man da mener om det tragiske som har skjedd og dommen som nå har falt i Agder lagmannsrett. Og ut i fra dette så virker dommen helt horribel (skrekkelig).

En 12 års dom betyr at den da 15 år gamle jenta, som begikk disse forferdelig tragiske handlingene vil kunne være ute av fengselet alt som 23 åring – dersom hun viser god oppførsel etc. i fengselet. På den andre siden så har hun naturligvis fått ødelagt resten av livet sitt, og der står samfunnet igjen med regningen – både økonomisk, etisk og moralsk.

Fra media kjenner man til at denne jenta før handlingen ble begått har utvist en problematisk adferd – hvor det offentlige også har måttet innrømme at de har sviktet i forhold til oppfølging og behandling av den unge jenta.

Dette har da medført at den unge jenta har hatt og fått en traumatisk oppvekst, og har hatt og utviklet store psykiske utfordringer – noe som da til slutt førte til disse fatale og tragiske handlingene på Sørlandssenteret.


Men spørsmålet er om 12 års fengsel er den riktige straffen for den 15 års gamle jenta. Og derfor så er nok kommentar felt etc. i media lukket – for dette skaper opprørt stemning i blant mange.

Vi som har diskutert dette her, er i alle fall sikre på at dommen er feil. Selv de etterlatte etter drapet mener at dommen burde vært noe annet (i følge media).


Med en 12 års dom, som vil man avsone dommen (svært ofte kun 2/3) – så blir man løslatt, man har gjort opp for seg. Og det er vel og bra, men holder det egentlig – det er spørsmålet.

Dommen er langt fra god nok, med tanke på de utfordringer denne unge jenta har i sin “bagasje”. Hun har da av det offentlige blitt sviktet før, og nå så svikter også rettssystemet.

For med en ren 12 års dom, så er det ikke sikkert at hun vil få en avklaring på de utfordringene hun har i sin “bagasje”. For en ren dom gir ikke staten/samfunnet som har sviktet henne før noen krav til staten/samfunnet om å også gi jenta en avklaring/hjelp i forhold til de utfordringer hun har – utfordringer staten/samfunnet selv har bidratt med å skape, ved å ha sviktet henne så mange ganger før når hun desperat ba om hjelp.


Med andre ord burde dommen vært en forvaringsdom med behandling av de psykiske utfordringene jenta har. Og etter overveielse av det vi kjenner til saken og tidligere dommer etc. en forvaringsdom på 10 år – med en minste tid på 3 – 5 år. Hvor behandling av jenta skulle startet umiddelbart, men da også med et opplegg for ordinær skole opplæring – slik at hun ikke ville gå glipp av viktige år med skole gang etc..

Nå vil nok mange reagere negativt, for de er mest opptatt av å avstraffe – fremfor å avhjelpe. Mange glemmer i sitt blikk på avstraffing, at det her er snakk om et barn som har begått disse forferdelig tragiske handlingene.

Derfor bør “oppgulp” av negativ karakter skje et annet sted enn i kommentarfeltet her. 

OPPFØLGER:   HVORFOR EN FORVARINGSDOM…..

 

Utdypning: menneskelig frihet

De som kjenner meg vet at jeg ser opp til visse idealer omkring medmenneskelighet og forståelse av det menneskelige. Og det har gjennom tiden vært mange gode inspirasjonskilder for uten om kunnskapen historien gir oss, så har det også vært mange gode inspirasjonskilder i enkelt individers handlinger og holdninger. 

Individer som eks.: Mohandas Karamchand Gandhi, Martin Luther King jr., Nelson Rolihlahla Mandela, René Samuel Cassin, med mange flere. Men to har kanskje hatt en litt større innflytelse enn andre, Immanuel Kant og Johann Adam Weishaupt.


Immanuel Kant:
Han regnes som sentral innen moderne filosofi, Kant var plikt-etiker. Men kanskje hans viktigste arbeide er universallovformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.

Premisset for Kant er: «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»

Og der har Kant vært en stor inspirasjonskilde for bl.a. menneskerettighetene og naturligvis for mitt utsagn, forskjellen er ikke stor – men mitt utsagn omhandler alle mennesker, og ikke bare “borgere” (med at samfunnsstrukturen var en del annerledes da Kant levde (1700-tallet)).

Johann Adam Weishaupt:
Å huff, tenker nå mange – dette er grunnleggeren av Illuminati. Og har da formeninger om at Illuminati var noe ondskapsfullt – slik det har blitt fremstilt i enkelte filmer og bøker i nyere tid, og av kirken på slutten av 1700-tallet.

Men faktum er at Illuminati står for opplysning, og at Illuminatus-ordenen ble opprettet for å kjempe for fornuft og ytringsfrihet mot autoriteter og fordommer. Hovedformålet var opplysning og moralsk forbedring. 

Og der har Weishaupt (Illuminati) vært en stor inspirasjonskilde for meg i mitt arbeide i mot fordommer, for ytringsfrihet og for den logiske tankegang – med et håp om bedre forståelse for ulikheter, og menneskelig utvikling til det beste for samfunnet.

Jeg tror på opplysning, logisk tankegang og moralsk forbedring.
Med andre ord tror jeg på menneskets evne til å utvikle seg selv og det samfunnet mennesket er en del av, til noe bedre enn det mennesket til nå har klart å skape og sin egen utvikling.

Og for å komme inn på den rette vei til utvikling mot et mer helhetlig og bedre (harmonisk) liv og samfunn, er det viktig å etterleve og ha forståelse for nettopp: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre». 

Som en del av dette er også et kritisk blikk på makthaverne og maktutøverne, altså politikere og statsforvaltning.

Menneskelig frihet
Så hva vil det si å etterleve og ha forståelse for: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre». 

Det handler da om hvilken frihet man har, og hvilke friheter man evt. tar seg til. Noen eksempler:

VOLD:
Har jeg frihet til å begå voldshandlinger mot andre, så må altså andre også å ha frihet til å begå voldshandlinger – tenk på hvordan verden ville sett ut da.
Enkelte tar seg den frihet å begå voldshandlinger, men det betyr da ikke at alle andre har rett til å gjøre det samme.

YTRING:
Har jeg frihet til å ytre mine meninger, så må andre også ha frihet til å ytre sine meninger – selv om ytringer føles og oppfattes som krenkende, dette går begge veier.
Enkelte ytringer oppfattes som krenkende, men det gir ikke friheten til å ta bort friheten til den som ytrer krenkende ytringer – men gir en mulighet til å gi en bedre forståelse og innsikt i etikk og moral.

MAKT:
Har staten friheten til å yte makt mot enkelt individer, må enkelt individer også ha friheten til å yte makt mot staten – gjennom de samfunns ordninger (rettsvesen etc.) som finnes og er tilgjengelig.
Den frihet staten har, skal i utgangspunktet være til individets og samfunnets beste – men enkelte ganger begår staten makt bruk som ikke er forenelig med individets og samfunnets beste, derfor må samfunnet og individet ha en frihet til å få prøvet statens frihet inn for en domstol etc..

Altså bør man tenke at den frihet man selv mener å ha, den friheten må da også alle andre ha – og da kommer den logiske tanke gangen inn, om hvilke friheter man da egentlig har eller friheter man tar seg.

Med all den friheten man da har i forhold til det daglige livet; ytringer, seksualitet, religion, handlinger etc.. Så vil det også være de som har den samme friheten, til å være i mot den friheten andre har. Men det gir ingen av dem rett til å fra ta den andres frihet.

Jeg har selv feilet, og vil nok også feile flere ganger – men det betyr egentlig kun det at jeg fremdeles har muligheten til å utvikle meg selv enda mer, og til noe enda bedre. 

For det betyr også at premisset for det jeg tror på blir oppfylt, og kanskje viktigst av alt at mitt utsagn om at: «Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre» – faktisk er noe som alle burde gjøre sitt beste for å etterleve og å ha forståelse for.

Så jeg kan bare håpe at du har forståelse for at jeg også kan feile, men at jeg fremdeles fortjener å tildeles den samme frihet som alle andre også da skal tildeles.

Jeg håper denne utdypningen er så godt forklart at den er forståelig for de fleste.

Jeg gjør mitt beste for å etterleve og ha forståelse for:

«Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre».

Og håper at flere vil gjøre det samme, og på den måten vil bidra til egen og samfunnets utvikling til noe bedre.

 

De negative følgene av en angstlidelse

Negative tanker invadere handle mønstre og tanke rekke følge i hodet. Frykt og bekymringer som kan høres uavlaterlig, de er en daglig tortur.

For eksempel så gjør angstlidelsen at andre finner ut skulte sider ved personligheten, og dermed så er frykten for at alle hater en for det. Tankene sier at alle skulte sider kommer frem, og fører til at andre misliker (hater) meg – man tror man ser og finner bevis for dette overalt i hverdagslivet. 

Man finner bevis for disse negative tankene i enkelt situasjoner i det daglige, og gjør enkelt situasjoner om til å være det vanlige – eks. venner gir ikke tilbakemeldinger eller det tar dager før de besøker eller snakker med meg igjen – selv når vi planlegger tingen, så kansellerer de i siste øyeblikk eller rent av glemmer meg.

Dette fører til at mange “forfølger” tanke rekken videre, de forfølger sine venner i sosiale medier (Facebook, Instagram, Twitter etc.). Den angstlidende vet at de ikke burde gjøre det, men de kan ikke hjelpe for det – tanke rekkefølgen og angstlidelsen sin trang til å pleie seg selv, er for stor. De (den angstlidende) ser på bildene og det som skrives i sosiale media, og sier til seg selv: “Se hvor mye mer moro de har det uten meg.”


Mange med angstlidelser tenker i det daglige at det beste er å ikke forlate huset (boligen) for da slipper man å oppsøke negative opplevelser, og tenke at andre tenker “Hvorfor er du her nå” – og at de andre snakker om en bak ens rygg. Men i realiteten så er det å isolere seg selv, faktisk noe som bidrar til å øke engstelsene – istedet for å ta utfordringen med å forbedre sine egne tanker og handlemønstre.

Mange med angstlidelser har en daglig jobb, slik som alle andre – men mange av de holder seg mest for seg selv. De forsøker å holde sin utfordring skult, for ingen må få vite – men på den måten gir de næring til engstelsene. De fleste vil nok forstå at andre har engstelser, andre i større grad enn andre – selv om det da naturligvis vil finnes de individer som ikke har evnen til forståelse og empati for en angstlidelse, disse individene har en utfordring som faktisk er en større utfordring for dem enn den utfordringen den angstlidende har.

Når dagen så endelig er over, så kommer den virkelige torturen for den som har en utfordring med angst – det er da ofte den verste selvkritikken og selvprøvelsene skriker i hodet (tankene). “Gamle skuffelser, kritikk eller sårende ord” blir som nye sår og gammle sår revet opp på nytt – selv om de faktisk ikke er verken gamle elle nye, det er den evige runddansen av selv pleiende engstelse og negative tanker og handlemønstre.

Den angstlidende formlig skriker til seg selv i tankene: “Du er en slik idiot!”, “Hva feiler det deg!”, “Hvorfor kan du ikke være normal?” – som ofte fører til både rene fysiske smerter og hodepine, ofte også panikk anfall. Men hvem bryr seg egentlig, er en tanke som ofte kommer hos den angstlidende – “jeg kan like godt gi opp”, “hopp ut av vinduet”, “ta kniven, skjær deg selv – forblø, er vist en god måte å dø på”. 

Ikke missforstå den som lider av angst – de fleste ønsker hjelp, og forstår at de trenger hjelp. Så mange med angstlidelse har sagt: “Jeg skulle ønske at noen kunne redde meg fra meg selv, ta de negative stemmeene bort i fra tankene”.

Jeg sitter ikke på noen fasit, selv om jeg så gjerne ønsket at jeg hadde det. Men jeg har troen på at kanskje noen punkter og tanker rundt dette med angstlidelser kan være til hjelp for den angstlidende.

Det er fem innsikt punkter som kan om mulig redusere angst, og kanskje bidra til en bedre hverdag for den med angstlidelse – og om mulig være en vei til et noe mer harmonisk og god hverdag.

1. Bruk minimalt med tid på sosiale medier. Slette de sosiale media appene fra mobilen.

2. Finn en terapeut. Selvhjelpsbøker er ikke nok – det er viktig med profesjonell hjelp.

3. Oppsøk en terapeutgruppe. Den som har en angstlidelse trenger å finne andre som sliter med det samme – for man er ikke allene, det hjelper å hjelpe hverandre.

4. Oppsøk sosiale sammenkomster – Å isolere seg (holde seg for seg selv eller å ikke forlate boligen) gjør angsten bare verre.

5. Snakk med legen – vær åpen og ærlig om angsten. Selv om jeg egentlig er imot medisinering, så kan det være nødvendig for en kortere periode – intill angst er senket og terapi har fått en god effekt.


Med å gjøre bruk at disse fem punktene, og kombinasjonen av de punktene – vil den med angstlidelse få mer energi til å begynne å gjøre ting de liker, og ikke minst dempe angsten.

For jeg antar, ikke for å være påståelig – men under all denne angsten en med angstlidelse har, finnes det en god person. En som ikke er redd for å ta sjanser, en som har håp og ikke minst også et lykkelig menneske.

Ønsker alle en riktig fin og rolig natt 

 

Fri tale eller hat-kriminalitet?

Retten til ytringsfrihet er et høyverdig prinsipp, men historisk sett hatt en dobbel standard når det gjelder hvilke uttalelser og holdninger som anses verdig å beskytte.

Hatefulle ytringer rettet mot enkelt grupper og personer med lavere status, står i sterk kontrast til hatefulle ytringer rettet mot andre grupper og høy makt individer – den førstnevnte typen ytring er således ikke berettiget av noen form av beskyttelse av ytringsfriheten og dermed skal være straffbar, så i følge de som tilhører den andre nevnte ytringsfriheten gruppen. Men det er da å betrakte som stigmatiserte grupperinger/individer, når enkelte uttaler hatefulle ytringer i mot disse. Men realiteten er faktisk også den at den andre gruppen av hatefulle ytringer mot den første gruppen/individ er like stigmatiserende for disse individer/grupperinger.

Det har blitt gjort flere studier av ulike typer hatefulle ytringer, og alt peker da i mot at den ene siden ytrer faktisk mer hat enn den andre. Dette handler da om den klassiske høyre og venstre siden i politisk og samfunnsmessig struktur valg, noe som da faktisk bygger oppunder en samfunn splittelse.

Det har blitt funnet at høyere nivåer av fordommer (hate fulle ytringer) mot enkelt individer og grupperinger på den ene siden, mens på den andre siden er de da et høyere nivå av fordommer (hate fulle ytringer) mot grupperinger og så enkelt individer. Altså hva som kommer først er det viktige for de hatefulle ytringene, om det er individet eller grupperinger som kommer først i de hatefulle ytringene. Men begge sider vil da altså bryte individers rett til ytringsfrihet og menneskerettigheter, men også grupperinger rett til å eksistere. Uavhengig av hvilken side som ytrer sine hatefulle ytringer, vil de altså bryte mot de etiske og moralske grunnleggende prinsipper for samspill mellom medmennesker. 


Fra Yale University:
I et arbeid som utvider disse funnene som ble offentliggjort i januar 2018, undersøkte Gina Roussos og Jack Dovidio (begge ved Yale University) om personer ser fordomsmotiverte kriminelle handlinger som beskyttet av retten til fri tale. De undersøkte også de potensielle juridiske implikasjonene av disse oppfatninger, ved å måle enkeltpersoners vilje til å støtte hat-kriminalitet for slike handlinger. Juridisk betegnelse av en forbrytelse som hat-kriminalitet er viktig fordi den øker straffen for gjerningsmannen. Og spesielt dersom forbrytelser er rettet mot medlemmer av stigmatiserte grupper spesielt.

Roussos og Dovidio antydet at fordi hat-kriminalitet krever bevis for en fordomsmotivasjon, og fordi rettferdiggjørelse av en oppførsel kan redusere oppfatningen om at den er motivert av fordommer, oppfatter en kriminell handling som mer beskyttet av Ytringsfrihet vil være forbundet med mindre støtte til hat kriminalitet i forhold til loven. Videre ville enkeltpersoner som varierer i nivåer av fordommer, se fordomsmotiverte forbrytelser rettet ulike individer og grupperinger, uansett hvorvidt handlingen var beskyttet av rettighets rettigheter.

Disse resultatene har implikasjoner for hvordan fordomsmotiverte forbrytelser blir behandlet av det juridiske systemet. De foreslår at om en fordomsmotivert kriminalitet, vil domstolsslutninger trolig hengsles på en rekke faktorer, blant annet: tolkning av loven, jurymedlemmernes fordommer og oppfatninger av hat kriminaliteten som kan være beskyttet av ytringsfriheten.
(oversatt og fortolket av undertegnede)


Funnene fra arbeidet til Roussos og Dovidio bidrar til det empiriske arbeidet som viser at oppfatninger av hatefulle ytringer som er beskyttet mot straff er faktisk i samsvar med ytringsfriheten som stadfestet i menneskerettighetene. Men for å unngå å forsterke doble standarder i læring og tilnærming til ytringsfriheten som nedfelt i menneskerettighetene, må man med nødvendighet anerkjenne og ta skritt for å ta opp måtene som grupper og individer har forståelse av og kan forandre våre oppfatninger av retten til ytringsfrihet.

Dette er da et ømtålig og vanskelig tema, da begge sider vil føle at deres rettigheter vil bli tråkket på – som følge av deres oppfatning og stå sted i forhold til den andre siden. Men det er derfor slik jeg ser det svært viktig at de etiske og moralske grunnprinsipper, og da også gjensidig respekt for den andres overbevisning respekteres og anerkjennes. Derfor er det viktig at det helt i fra begynnelsen av i en skole/opplærings situasjon vektlegges at alle har de samme rettigheter til ytringsfrihet, men innen for rammen av de til en vær tid gjeldende etiske og moralske normer og verdier i samfunnet.

Noe jeg da mener vil bli best ivaretatt ved å få en forståelse for og etterlevelse av prinsippet:

«Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre»

 

 

Et fall for Demokratiet

Så nå har det altså blitt bestemt av noen få lokale politikere i en liten by i Norge at en enkelt gruppe/organisasjon skal bekjempes. At gruppen er anti-demokratisk spiller egentlig ingen rolle, da det en individuell rettighet å være uenig med det styret som er i ens land. 

At disse lokale politikerne har også sendt dette som forslag til stortinget, som et forslag til å omfatte hele landet er skremmende – man får håpe stortings representantene ikke har samme snevre tankegang i dette tilfelle, for ellers har de ofte vist sin snevre tankegang på andre områder.


Vi har sett dette skje flere ganger i historien, hvor enkelt grupper/organisasjoner skal bekjempes – hvor enkelt individer stigmatiseres og undertrykkes. Og alt er forkastelig uavhengig av hvilken politisk retning etc. som har vært grunnen. Men igjen så gjentar historien seg, noe som tyder på at politikere egentlig ikke ønsker å ta lærdom av historien – men ønsker mer å ha makt og å være destruktive i forhold til nettopp demokratiet. En gang så førte slik politisk fremferd til en verden i flammer, noe den vanlige borger burde tenke over – i stedet for å nærmest “tilbe/beundre” snevert tenkende politikere.

Noe som historien egentlig burde ha lært oss, er at man kan ikke bekjempe noen med pisk (slag) – uansett hva man vil bekjempe. Å piske (slå) noen til lydighet går ikke, den som blir pisket vil bli underdanig og tilbaketrukket – men bare til det punkt hvor den som er pisket i desperasjon går til mot angrep, og da blir deres handlinger rettferdiggjort ved at de hadde blitt undertrykket – og de vil få med seg andre som også har følt seg undertrykket, selv om de andre kan ha blitt det som følge av helt andre årsaker.


Så man bekjemper ikke intoleranse med intoleranse, men med forståelse, åpenhet og muligheten til bedre etisk og moralsk forståelse. For selv med å bruke lovlige midler vil det fort kunne ende med brudd på grunnleggende demokratisk og menneskelige rettigheter det enkelte individ har.

En av disse rettighetene er individets rett til ytringsfrihet, så lenge ytringen ikke oppfordrer til lovbrudd. En annen rettighet som demokratiet skal ivareta er individets rett til politisk frihet, altså individets rett til å være uenig med flertallet.


Å bekjempe rasisme er meget viktig, men det er like viktig å bekjempe intoleranse. Men når man da vil bekjempe rasisme og andre holdninger, med selv å utvise intoleranse, slik bystyret nå har vedtatt å gjøre – så blir de ikke bedre enn de dem selv ønsker å bekjempe.

For rasisme og holdninger motarbeides best ved åpenhet og med bedre forståelse for etiske og moralske valg. Det er en en langvarig kamp, som er vanskelig – se bare hvor vanskelig det er å få de som sitter i bystyret, andre politikere og borgere til å forstå selv det enkle prinsipp om likeverd og likhet som bør tilkjennes alle mennesker.


Jeg har sagt det før og sier det igjen:

«Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre».

 

Glad for at jeg ikke lengre er en del av det politiske miljøet, selv om jeg en gang før nettopp var en del av det. For med en slik snever tanke gang som da har blitt utvist fra det politiske styre i denne sak, etter det som har fremkommet i de dokumenter som er tilgjengelig for offentligheten i forhold til politikernes beslutning – så skammer jeg meg for at jeg en gang var en del av det politiske miljøet.

 

Fem myror är fler än fyra elefanter!

I dag så er man jo heller en gammel mann, og med en humoristisk sans som kanskje er litt på kanten noen ganger. For ikke å glemme at man nok også har blitt påvirket av Pompel og Pilt fra Norsk barne tv (Norsk barne tv fra slutten av 1960 tallet). Men så var det dette med elefanter og maur (myror)……

Har du hørt om den hete natten en elefant og en maur hadde? – ikke det nei….

Etter en natt med het erotikk og elskov, mellom elefanten og maueren – så voknet maueren opp om morgenen…….

Ved siden av maueren lå elefanten død……..

Det er da maueren sukker og sa:

Etter en natt med het elskov, så må man altså bruke resten av livet til å grave en grav………….

 

Tenk før du handler, politiker!

Når demokratiet dør, på grunn av politiker diktatur – er veien til anarki ikke langt unna.

Så Demokratiet er egentlig bare noen skritt unna Anarkiet, men ikke like høylytt.

Når man ser politikernes handlingsmønstre og tankemønstre i dagens samfunn, er veien til forfallet kortere enn det var tidligere.

Når politikere ikke klarer å etterleve det de selv sier de ånder og lever for, likhet for alle – da er de alt på veien utfor stupet.

Når moralen blir dobbel moral, som følge av deres ytring om knebling av andres frihet – da blir de ikke bedre enn dem de ønsker å kneble.


Så jeg gjentar som tidligere:

«Ethvert menneske skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre»