HELDIGVIS IKKE NORSKE TILSTANDER I SVERIGE!

Det er kanskje stygt å si det: HELDIGVIS ER DET IKKE NORSKE TILSTANDER I SVERIGE“. Men det er faktisk helt sant – tenk på det. Selv om det faktisk finnes utfordringer også hos søta bror (Sverige), så er det heldigvis ikke så ille som hos norrbaggarna (Norge).  Hvor mange vil egentlig se på utagerende og voldsutsatte (ofre) barn/unge som en ressurs – fremfor et problem, det er kanskje et av de største grunnleggende problemet som preger syn og holdninger i Norge.


I en lang årrekke har jeg forsøkt å få myndigheter (dep.) og politikere til å forstå og å gjøre noe. Men i fra myndighetene (dep. bl.a. BUF Dir.) blir man møtt med holdninger som: “De får skylde seg selv”, “Skjønner godt at han/hun har eller har hatt problemer, når man ser hvordan vedkommende har oppført seg eller gjort/handlet”.  Fra politiker og politiske partier, har man fått svar som at: “Jeg kommer ikke til å ta noe initiativ ovenfor disse barna/ungdommene”, “Vi gjør nok for barn og  unge, bare se på vårt parti program”.


Jeg har ennå ikke hørt noe fra det nye Barneombudet Inga Bejer Engh, etter at jeg gjorde henne oppmerksom på det jeg har jobbet med og påpekt så mange ganger. Og spesielt etter at jeg så henne på nyhetene hvor hun uttalte at hun ble overrasket over at det offentlige hadde sviktet i forhold til utsatte barn/unge. Svar avventes, om hun i det hele tatt vil klare å svare på dette.


Nå har jeg med selvsyn sett at det jeg har hevdet gjennom mange år, faktisk fungerer. Å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge som erfaringskonsulenter/veiledere – i forhold til barn og unge med lignende utfordringer, som de selv hadde. Naturligvis vil de erfaringskonsulenter/veiledere som brukes måtte ha et helt avklart godt forhold til og om de utfordringer de selv hadde, og som de selv bærer traumene av.


Noen vil nå da hevde at vi alt har erfaringskonsulenter/veiledere i Norge, med at Landsforeningen for barnevernsbarn har sine erfaringskonsulenter. Men disse snakker mer om erfaringer med sitt møte med barnevernet og forsøker således å  utvikle barnevernet, slik de mener er best fra sitt stå sted. Vi har da også ForandringsFabrikken, som da gjør noe av det samme. Men vi har jo sett hvor galt det kan gå, med tanke på det som har skjedd ved flere barneverns institusjoner. Noe som da kan tilskrives at disse barna/ungdommene egentlig ikke har et helt avklart godt forhold til og om de utfordringer de selv hadde, og som de selv bærer traumene av.


Å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte (ofre) barn/unge som erfaringskonsulenter/veiledere – i forhold til barn og unge med lignende utfordringer, på den måten jeg da en årrekke har arbeidet for – er noe helt annet. Her hjelper tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge andre barn/unge med å få et avklart forhold til sine utfordringer – og der igjennom til et bedre liv.


Men å få til noe slik i Norge, med de holdninger myndigheter (Dep. / BUFdir) og politikere har – men også den holdningen som virker inngrodd i befolkningen. Vil slikt være umulig, hvis ikke holdninger og tanke gang endres drastisk. For så langt har de fleste ikke engang lyst til å høre om slikt, enda mindre å tenke på slikt.


Hvem kunne klare av myndigheter og politikere å tenke på den 15 år gamle jenta i Kristiansand, som nå er  dømt til 11 års fengsel for drapet og drapsforsøket på Sørlandssenteret. Eller jenta i  Vollen drapet saken, dømt til 9 års forvaring.  Eller andre som har gjort lignende som en ressurs fremfor et problem, under forutsetning at de da har klart eller klarer å få et avklart forhold til sine utfordringer. Hvor mange klare også å se disse barna/unge også som et offer, foruten om det at de også er gjerningspersoner i en alvorlig og dypt tragisk hendelse.


Men selv politiet (påtalemakten) klare ikke å se mulighetene, enda de faktisk er forpliktet i en evt. sak å se både på det negative og positive – for å få opplyst saken best mulig. Politiet (påtalemakten)  klager ofte over dårlige ressurser, og det er nok også et problem – men et større problem er da at politiet (påtalemakten)  ikke klarer å se begge veier på en adekvat måte samtidig. 


En annen utfordring er det rent juridiske ved å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge, de fleste av disse har da ofte et urent rulleblad – noe som da vil si at de ikke kan utføre et arbeide i forhold til omsorgsyrker. Og da er vi altså inne på det som kan oppfattes som den forlengede straffen samfunnet gir disse, utover den straff de ble dømt til. En holdning som da kan sies å være: “man kan ikke lære gammel hund, nye tingen/triks”.

 

Så det var det “korte” innlegget for nå, før man på nytt skrider til verket.