Utagerende Overgripere


Når den utagerende føler seg ubehagelig, skuffet, skyldig, skamfull eller trist, vil andre enn den utagerende bli pålagt skyld og klandret for følelsen den utagerende har. 

Vanen gjør at utagerende oppfatter deres skyld og skam som en straff påført av andre, i stedet for å være tro mot deres egne dypere verdier og forståelse. 


Kronisk skyldighet skaper identitet og en følelse av å ha rett, noe som igjen vil kunne brukes som en bekreftelse i den utagerendes tanke/sinn en rett til mishandling. 

For å forandre vanen må den utagerende øve på å kontrollere/forstå det ubehag følelsene av skyld etc., for så å kunne verdsette og beskytte sine kjære – og i forlengelsen andre som kunne være mulige mottakere for den utagerendes mishandling.


Det nest den utagerende ofte gjør er å forsøke å sette utageringen inn i en kontekst, i et forsøk på å unnskylde utageringen – “Jeg var stresset, sliten, sulten, overveldet, overreagerte, drakk for mye, etc.” Noe som gir hjernen (tanke mønsteret) tillatelse til å gjenta utageringen neste gang konteksten oppstår. 

For å bryte vanen må den utagerende øve på og få bedre selv innsikt, noe som vil gi de mer selv empati – og dermed også mer medfølende (empatiske) og respektfulle neste gang konteksten oppstår.


Når hjernen ikke kan se andres perspektiv, har det en tendens til å gjette, og det er vanligvis basert på dagens følelsesmessige tilstand – empati underskudd kan man kanskje kalle dette også. Fordi utagerende har en tendens til å ha negative selv følelser mesteparten av tiden, danner de seg en forestilling med å anta det verste om andre personers intensjoner.

Behandlingen går ofte galt når den fokuserer på forklaringer på hvorfor den utagerende utviklet ovennevnte vaner (handle og tenke mønstre). Gjentakelse over tid gjør at utageringen forankrer seg i handle og tenke mønstre i hverdagslivet – å forstå hvordan utagerende kom inn i dette handle og tanke mønstrer, kommer ikke til å få dem ut av det. Selv om det gir en selv innsikt, er det som oftest ikke nok – tanke og handling mønstre må endres, med spesielt fokus på medfølelse (empati) og vennlighet. 


Det er lett for terapeuter/psykologer etc. å falle inn i problemløsningsfellen, hvor den siste utagering situasjonen er problemet – fremfor å se på den vedvarende utfordringen, og en plan for takling av fremtidig utagering utfordringer. Det er her ofte en utenforstående tredje part (gode hjelpere) kan være med på å delta i en aktiv rolle for forebygging og innspill. Og da på den måten som fremlagt i  blogg innlegget: NÅR OFFER OG OVERGRIPER HJELPER HVERANDRE

Når dette så er sagt, så skal man heller ikke glemme av den utagerende også er et offer for utageringen – svært ofte påfører de utagerende seg selv traumer, og ofte så er utagerende ofte også selv ofre for tidligere utagering på ført dem fra andre utagerende. Det er viktig å bryte en utagerings sirkel, som da går i arv fra utagerende til utagerende – samfunnets hjelpe tiltak bør med andre ord egentlig ha større fokus på dette. Men slik det er i dag, så har ikke det offentlige vært særlig lydhøre for det flere har på pekt gjennom flere år.

 

7 kommentarer
    1. Videre så er vel også slik oppførsel typisk for narcissisme, der det kun er eget ve, vel og fremme av egen fortreffelighet som gjelder.. De tilfellene, er det vel imidlertid ikke så lett å få gjort noe med?..

    2. Gry Henriksen: Narcissisme er da naturligvis å sette seg selv først, og sine egne meninger og tanker – men narcissisme i seg selv er ikke voldelig i seg selv. Tenk da på alle politikere som utviser narcissisme eller “big business”-folk – at de har narcissistiske trekk og handlinger, men ikke uttrykt via voldligheter. Voldelig narcissisme kan da best sies å måtte henspeile på noe mer alvorlig – Psykopater, sosiopat e.l.

      Voksne individer med slike utfordringer vil nok være en langt større og krevende, om mulig – å få endret.
      Barn og unge som utviser tendenser til eller alt har blitt utagerende overgripere, er letter å få en endring hos. Da et ungt sinn er lettere å “forme”, enn et gammelt sinn som er preget over lang tid.

    3. jeg tenkte mer på unskyldningene, ansvarsfravikelsen og dette med ikke å ta se og ta ansvar for egne feilgrep og mangler generelt, og ikke i kjølvannet av voldsutøvelse spesielt. Men når det er sagt, er det jo ikke til å stikke under en stol at personlighetsforstyrrelser som dette ofte er å finne hos voldelige mennesker. Spesielt når det kommer til familievold, psykisk såvel som fysisk, ser en jo også disse bortforklaringene/unskyldningene og ansvarsforskyvelsen gjentas i det uendelige, både i hht ofret/ofrene og ovenfor samfunnet som sådan. Det er jo nærmest standard å forklare handlingen med typ; ‘hun får meg til å gjøre det’..

    4. Gry Henriksen: Ja, undskyldningene som brukes er nok noe som går igjen hos svært mange ulike personlighets forstyrrelser – om det er fysisk eller psykisk vold som utøves.

      Ansvarsfraskrivelsen er også tilstede slik sett også, på linje med undskyldningene.
      Det blir som barnet som kastet ballen – det var ballen som knuste ruta, ikke jeg. Eller jeg kan vel ikke noe for at ruta var i veien for ballen.

    5. Jeg blir kastet tilbake til jobben i barnehage, der det ofte høres av barn at «det var ballen som gjorde det» og «ikke min feil at det er bygd et vindu der»….
      Jeg ser for meg flere ulike episoder. Å jobbe med dette, altså å bryte denne sirkelen du nevner er heldagsjobb og over år, men det går, har erfart det. Det som jeg undrer over er at dette som du skriver burde stått i ei brosjyre som lå fremme for personal i bhg/skole system. Det er fordi det du skriver har jeg troa på at «vi» i dette systemet hadde skjønt hva betydde. Viktigheten av et arbeid som kan få følger senere for et barn. Det er ikke greit å unnskylde sine utageringer fordi en var sulten o.l. Ofte blir dette bare veivet bort og oversett. Mens jeg har kjempa for at vi på avdelingen skal si det ikke er ok allikevel. Fordi: tenk når barnet blir eldre og uttøver overgrep/vold mot et annet menneske fordi h*n kjente sultfølelse o.l og skal vi da bare veive svaret bort og overse dette… Når jeg brukte dette i kollegaveiledning i bhg reflekterte de på en annen måte og fikk et annet syn på dette.
      Ditt siste avsnitt er så utrolig viktig<3 enda viktigere enn noen sinne...
      Ønsker deg en kveld fylt med glede:))
      Et spm: kan jeg dele innlegget ditt om mobbing på arbeidsplassen inne hos meg? Det passer så godt i noe jeg har skrevet, men poster det ikke før jeg får lov/ ikke lov av deg? Jeg skjønner deg om du sier nei. Men håper på ja.

    6. Orkidedatter: Det står deg fritt å dele alt det jeg har skrevet/postet. Kanskje du deler nett adressen (link til bloggen) også – for da kan de andre også lese direkte på bloggen 🙂

      Takk for at du kan evt. benytte det jeg skriver etc.

      Ha en flott kveld 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg