HELDIGVIS IKKE NORSKE TILSTANDER I SVERIGE!

Det er kanskje stygt å si det: HELDIGVIS ER DET IKKE NORSKE TILSTANDER I SVERIGE“. Men det er faktisk helt sant – tenk på det. Selv om det faktisk finnes utfordringer også hos søta bror (Sverige), så er det heldigvis ikke så ille som hos norrbaggarna (Norge).  Hvor mange vil egentlig se på utagerende og voldsutsatte (ofre) barn/unge som en ressurs – fremfor et problem, det er kanskje et av de største grunnleggende problemet som preger syn og holdninger i Norge.


I en lang årrekke har jeg forsøkt å få myndigheter (dep.) og politikere til å forstå og å gjøre noe. Men i fra myndighetene (dep. bl.a. BUF Dir.) blir man møtt med holdninger som: “De får skylde seg selv”, “Skjønner godt at han/hun har eller har hatt problemer, når man ser hvordan vedkommende har oppført seg eller gjort/handlet”.  Fra politiker og politiske partier, har man fått svar som at: “Jeg kommer ikke til å ta noe initiativ ovenfor disse barna/ungdommene”, “Vi gjør nok for barn og  unge, bare se på vårt parti program”.


Jeg har ennå ikke hørt noe fra det nye Barneombudet Inga Bejer Engh, etter at jeg gjorde henne oppmerksom på det jeg har jobbet med og påpekt så mange ganger. Og spesielt etter at jeg så henne på nyhetene hvor hun uttalte at hun ble overrasket over at det offentlige hadde sviktet i forhold til utsatte barn/unge. Svar avventes, om hun i det hele tatt vil klare å svare på dette.


Nå har jeg med selvsyn sett at det jeg har hevdet gjennom mange år, faktisk fungerer. Å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge som erfaringskonsulenter/veiledere – i forhold til barn og unge med lignende utfordringer, som de selv hadde. Naturligvis vil de erfaringskonsulenter/veiledere som brukes måtte ha et helt avklart godt forhold til og om de utfordringer de selv hadde, og som de selv bærer traumene av.


Noen vil nå da hevde at vi alt har erfaringskonsulenter/veiledere i Norge, med at Landsforeningen for barnevernsbarn har sine erfaringskonsulenter. Men disse snakker mer om erfaringer med sitt møte med barnevernet og forsøker således å  utvikle barnevernet, slik de mener er best fra sitt stå sted. Vi har da også ForandringsFabrikken, som da gjør noe av det samme. Men vi har jo sett hvor galt det kan gå, med tanke på det som har skjedd ved flere barneverns institusjoner. Noe som da kan tilskrives at disse barna/ungdommene egentlig ikke har et helt avklart godt forhold til og om de utfordringer de selv hadde, og som de selv bærer traumene av.


Å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte (ofre) barn/unge som erfaringskonsulenter/veiledere – i forhold til barn og unge med lignende utfordringer, på den måten jeg da en årrekke har arbeidet for – er noe helt annet. Her hjelper tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge andre barn/unge med å få et avklart forhold til sine utfordringer – og der igjennom til et bedre liv.


Men å få til noe slik i Norge, med de holdninger myndigheter (Dep. / BUFdir) og politikere har – men også den holdningen som virker inngrodd i befolkningen. Vil slikt være umulig, hvis ikke holdninger og tanke gang endres drastisk. For så langt har de fleste ikke engang lyst til å høre om slikt, enda mindre å tenke på slikt.


Hvem kunne klare av myndigheter og politikere å tenke på den 15 år gamle jenta i Kristiansand, som nå er  dømt til 11 års fengsel for drapet og drapsforsøket på Sørlandssenteret. Eller jenta i  Vollen drapet saken, dømt til 9 års forvaring.  Eller andre som har gjort lignende som en ressurs fremfor et problem, under forutsetning at de da har klart eller klarer å få et avklart forhold til sine utfordringer. Hvor mange klare også å se disse barna/unge også som et offer, foruten om det at de også er gjerningspersoner i en alvorlig og dypt tragisk hendelse.


Men selv politiet (påtalemakten) klare ikke å se mulighetene, enda de faktisk er forpliktet i en evt. sak å se både på det negative og positive – for å få opplyst saken best mulig. Politiet (påtalemakten)  klager ofte over dårlige ressurser, og det er nok også et problem – men et større problem er da at politiet (påtalemakten)  ikke klarer å se begge veier på en adekvat måte samtidig. 


En annen utfordring er det rent juridiske ved å bruke tidligere utagerende og voldsutsatte barn/unge, de fleste av disse har da ofte et urent rulleblad – noe som da vil si at de ikke kan utføre et arbeide i forhold til omsorgsyrker. Og da er vi altså inne på det som kan oppfattes som den forlengede straffen samfunnet gir disse, utover den straff de ble dømt til. En holdning som da kan sies å være: “man kan ikke lære gammel hund, nye tingen/triks”.

 

Så det var det “korte” innlegget for nå, før man på nytt skrider til verket.

 

6 kommentarer
    1. Dette rulleblad-kravet som ser ut til å eskallere i forbindelse med jobbsøk, provoserer meg virkelig når det ikke kan sies å ha relevans til stillingen som utlyses.
      En dømt ‘pedo’ kan sef ikke jobbe i barnehage, men det kan faktisk en som gjorde brekk i kjosken som 16-17 åring, for å si det sånn! Her blir det helt feil for meg når dette blir brukt. – Og jeg mener det samme prinsipp gjelder uansett alder: Enten har en sonet straffen og derav slippes ut med ‘blanke ark’, ellers har en det ikke. Og så lenge fortidens synder fremdeles fører til at ‘sperrer’ blir satt opp i hht vå gjøre det en ønsker, så soner en faktisk fremdeles. -Og det blir helt galt for meg..

    2. Gry Henriksen: Etter det som er meg bekjent så er ingen barn/unge i Norge dømt etter pedofili kriteriene.
      Men det er naturligvis de unge som er dømt for brudd på ulike paragrafer i seksual lovgivningen – og det gjør at de aldri vi kunne jobbe i omsorgs yrker og andre offentlige stillinger.
      Det er faktisk slik at hvis den ene parten er over den kriminelle lavalder og den andre under, så vil den som er over den kriminelle lavalder (15 år) faktisk kunne dømmes for brud på seksual lovgivningen – selv om begge parter faktisk er under den sekuelle lavalder på 16 år.

      Når så det er sagt så se da nå på den siste tidens tilfeller, disse jenten og nå sist den 17 år gamle gutten – disse vil bli forfulgt av dette resten av livet, selv om de kan få et avklart og godt forhold til sine utfordringer. De vil slik det er i dag forbli et “problem” og dermed vil ikke samfunnet faktisk ta i bruk den resursen de faktisk kan være.
      Så i nyhetene i dag at barne, famile og likestillings ministeren har gitt 70 mill til forebyggende arbeid i barnehage, skole etc. det er positivt – da overgrep kan oppdages kanskje tidligere. Men dersom overgrep da blir oppdaget, så kreves det at disse barna får hjelp – og da kan faktisk tidliger overgreps utsatte, det være vold eller seksual overgrep, være en resurs. Og slik blir det da også med tidliger utagerende barn og unge også, der det blir registrert og konstatert utagering – der kan faktisk de som tidligere har vært utagerende, som da har fått en avklart og godt forhold til sine utfordringer være en resurs til hjelp for de som da utviser utagering.

      Men i forhold til dagens system og holdninger i det offentlige og hos politikere, så er disse barn og unge en pariakaste og et “problem”. Få ønsker egentlig å lytte til den kunnskap de faktisk besitter og kan dele – dersom de har fått et avklart og godt forhold til de utfordringer de selv hadde – det være vold, seksualvold, trusler, rusmisbruk etc…

      Jeg vil komme med mer om dette når jeg kommer hjem nærmere Jul. For det er mange områder der voldsutsatte barn og unge faktisk kan være en resurs fremfor bare å være et “problem”.

      Nå er jeg snart fremme igjen. God natt 🙂

    3. Jeg vet. En venn av meg fikk faktisk to mnd inne for å ha hatt sex med den halvt år yngre kjæresten som 16 åring.. -Og han fikk på toppen av alt ikke gjort ferdig den soningen før han var over 20! – Han er imidlertid av typen hvor dette ikke får noen mèn av noe slag, men det er jo tross alt et unntak..
      Nå skal det sies at det har blitt gjort justeringer i lovverket siden den gang, slik at loven skal tjene sitt formål i størst mulig grad. Loven ble jo virkelig ikke laget for ‘piss-mægger’ og ‘grine-gubber’ som bruker rettssystemet der de heller burde innrømme at ungen deres ikke er bedre enn andre. De to involdverte holdt imidlertid kontakt hele veien. Noen år som venner, før de ble sammen igjen, og er i dag vel etablert med unger og greier.
      Men ikke desto mindre.. Har du imidlertid begått noe sånt som grov voldtekt som 17 åring, er det noe helt annet syntes jeg, for her er denne like vel vitende om det gale i handlingen og konsekvensene av det.. Det kommer an på hva som kan forventes de forstår er galt

    4. Gry Henriksen: Selv en 17 åring som da begår en grov voldtekt kan om mulig være en resurs, så lenge vedkommende får et avklart og godt forhold til den eller de utfordringer vedkommende har eller hadde. For med et avklart og godt forhold til det vedkommende har gjort, vil vedkommende få den innsikt og forståelse for sin egen handling som da kan deles med andre – for vedkommende vil da også selv vite og forstå grunnlaget for den handlingen vedkommende selv har utøvd, og der igjennom også se og skjønne de feil og utfordringer selv hadde som førte frem til handlingen. Og gjennom dette kan vedkommende faktisk være til hjelp for andre som utviser eller det registreres begynnende utagerende adferd.

      Nå er jeg som sagt tilbake i prosjeket igjen.

    5. Dette er utrolig interessant, gleder meg til å lese mer fra deg om dette. Jeg har tro på at her er det resursser som ikke får «blomstre» og brukt av det de har erfaring med. Min erfaring er at de som har begått en type forbrytelse, ganske så grov også, besitter erfaring rundt både handling og tankemønster som jeg ikke kan skjønne… men «naturlig» for «dem». På denne måten kan også forebyggings arbeid gjøres…
      fortsatt lykke til med et utrolig interessant prosjekt får jeg følelsen av:))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg