Dette ble for sterkt for nyhets media!


For English version press HERE.

Forskning bekrefter den traumatiske effekten det har på barn,  ved å skille barn fra familien. Ofte familier som kan fungere meget godt med helt andre virkemidler, enn adskillelsen som blir påført barnet.

De følelsesmessige traumer som er forårsaket av denne politikken, skader barna mentalt – en skade som senere ofte vill være svært kostbar for samfunnet å avhjelpe, mental skade som varer livet ut. 

Alvorlig psykisk stress forårsaker skade; alvorlig angst, depresjon og PTSD er vanlig når barn blir skilt fra sine familier. 

Evnen til en sund og sikker følelsesmessig atferd og tanker, blir forstyrret. Å bli skilt fra familien, og dermed ikke vite når du skal/kan se dem igjen – er en alvorlig psykologisk stressfaktor. Har du noen gang mistet oversikten på hvor et barn i din omsorg er?  Tenk deg de 15-20 sekunder barnet er utenfor din synsvidde i et kjøpesenter, eller et ett annet offentlig sted –  tenk på den akutte angsten du opplevde i disse øyeblikkene. Så multipliserer og utvidet dette til noe som varer i dager, uker, måneder – kanskje enda lengre, det velger altså norske politikere å la barna bli utsatt for.
 
Sannheten er at denne norske politikken godkjenner kidnapping og traumatisering av barn. Politikken har ført til at barn blir behandlet som livløse eiendeler – slik vi nå ofte har sett at bl.a. USA’s system behandler barn og unge. USA er jo et av de siste land som ennå ikke har ratifisert barnekonvensjonen bl.a. – dermed ansees barn og unge fremdeles som eiendeler, og ikke som selvstendige individer ved selvstendige rettigheter.

Dette skjer da også i Norge selv om staten har underskrevet og ratifisert barnekonvensjonen – at barn og unge blir behandlet som eiendeler (en vare om man vill), og det er staten som står for dette. Dette skjer gjennom det statlig styrte barnevernet (CPS) – Håndlangerne er da de kommunale og fylkeskommunale avdelingene spredt utover landet. Noen slike avdelinger har heldigvis begynt å se og handle annerledes i forhold til barn og unge, men det er fremdeles en lang vei igjen å gå for de fleste av de avdelingene også.

Dette som skjer i Norge er ikke bare skammelig, det er også kriminelt. Enkelte politiske personer og partier snakker om “familieverdier”, men samtidig støtter de denne voldsomme, umenneskelige og uforsonlige politikken – med daglige brudd av barns individuelle rettigheter under barnekonvensjonen. En konvensjon Norge som stat har undertegnet og ratifisert.

Det mange barn og unge utsettes for kan med god rimelighet kunne sammenlignes med interneringsleire fra tidligere historie, eller også slik Norge som stat behandlet Samene før – med et system som skulle utrydde Samenes språk og kultur. Slik settes i dag barn og unge i et emosjonelt fengsel, av statens barnevern (CPS) – i et forsøk på å fjerne barna eller de unge sin tilknytning til deres egen familie, og ikke minst barna og de unges egne følelser.

Vell vitende om at enkelte barn og unge må skilles fra sin familie, som følge av fysiske og/eller psykiske overgrep – men disse utgjør egentlig bare en svært liten brøk del av de som i dag adskilles fra sin familie. Et offer for fysisk eller psykisk overgrep, skal ikke behøve å omgås den eller de som har utsatt vedkommende for psykiske eller fysiske overgrep i det daglige. Graden av overgrep vil naturligvis spille en stor rolle, det er forskjell på en ørefik og voldtekt.

Om ca. en måned er det tid for det jeg kaller “lystløgn uka” – det andre kaller Arendalsuka. Den uka politikere, interesse organisasjoner etc. samles i Arendal – med stand, appeller etc.  Mange snakker så fint og godt, men i realiteten er det hele et skuespill. Noe som bygger oppunder de falske forhåpninger som gies til tilskuerne, gjennom de taler som holdes, de ord som sies etc. – for det som alltid mangler i ettertid er handling. Og slik har det vært gjennom så mange år nå, det prates, det tales, det diskuteres – men intet skjer, i stedet blir flere og flere barn og unges rettigheter trampet på.

Jeg ønsker og vil så gjerne tro, at dette ikke er slik vi er – jeg vil virkelig tro at vi kan gjøre det bedre enn dette, enn slik det er nå. Gjennom medfølelse og anstendighet, og med respekt for barna og de unges individuelle rettigheter.

En endring av både tanke og system, for barn og unges rett. Hjelper man barna og de unge – hjelper man familier og samfunn.

Men frykten er ennå større enn håpet ….. 

Barna og de unges individuelle rettigheter må komme foran systemet, familien og voksne sitt behov for kontroll, makt og eierlyst.

 

6 kommentarer
    1. Jeg forstår meg ikke på aviser og slik lengre. Når ble det farlig å skrive om barns rettigheter liksom, men kanskje det er slik at det ikke er viktig nok for de. Men barn er viktig for andre i alle fall.
      Takk, for at du setter ord på det.

    2. Hva forventer du av norsk presse – ærlighet?
      At de skal tørre å gå i mot de politikerne de er så avhengige av, kommer aldri til å skje.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg