ENSOMHET – BARN & UNGE (meget personlig)

Dette er et sårt, vanskelig og ømtålig tema – noe som kommer av min egen erfaring, og derfor tok det litt tid å skrive dette. Og du vil kanskje skjønne hvorfor jeg har Suzanne Vega’s sang LUKA som min favoritt sang, og liggende på alle blogg sider. (dette er et langt innlegg)

Jeg skrev om ensomhet like før jeg begynte min sommerferie, men det var ensomhet voksne kan føle som følge av tap og/eller livssituasjon: E N S O M H E T

Jeg skrev da også at om mulig ville det komme et innlegg om ensomhet når det gjelder barn og unge. Og det er det jeg skal skrive litt om nå, med utgangspunkt i min egen erfaring.

Dette vil nok mange misslike, men når sant skal sies: Hvis jeg kunne bytte ut mine 17 første leve år med de timene de overlevende fra Utøya opplevde – så ville jeg med glede ha gjort det.

Jeg har full forståelse for det de har opplevd av frykt, og de traumer som har oppstått hos de overlevende fra Utøya. Men mye heller noen timer der, enn de første 17 årene av mitt liv. Man skal ikke sammenligne seg med andre, men grunnlaget er der – uansett hva andre må mene om det. 

De overlevende fra Utøya oppfattes av mange som helter, men hva er da ikke de barn og unge som gjennom mange år har levd igjennom frykt for eget liv – utsatt for overgrep og fornedring, de er superhelter (i mine øyne er de nettopp det).

Jeg skal gjengi noe av det som er oppført i noen journaler, som forteller litt om den oppveksten jeg hadde fra jeg ble født til jeg var 17 år. Slik at du får et lite innblikk i det utfordrende livet jeg hadde, men også hvorfor jeg i dag er opptatt av barnsrettigheter – men også endring av samfunnets forordninger, samt det synet det politiske aktive eller andre offentlige har utvist – at barn og unge som utsettes for overgrep egentlig ikke betyr så mye, og det selv fra AP politikere etter Utøya tragedien. Som tidligere publisert i DEN GRUSOMME LISTEN (om overgrep mot barn) og Utdypning om “DEN GRUSOMME LISTEN

Jeg har ikke hatt en helt vanlig barne og ungdomstid.

Her følger da noe av det som er skrevet i ulike journaler, det er bare et par punkter ut av “et helt arkiv skap”:

Lærer: «I oppdragelsen anser faren juling som en slags medisin eller næring. Når den ikke har virket/hatt positiv effekt på ham betød det bare at der var gitt for lite korpoli avstraffelse. Mors forhold synes å være ambivalent ved at hun indirekte gjorde bruk av medisinen med faren som utøver og mellom mann». 

Lærerinne: «De andre elevene missliker ham sterkt», «Avvises av de fleste andre barn».

Barne psykolog: «Inngående undersøkelser har vist psykologisk avvisning fra fødselen, betydelige konflikter mellom foreldrene opp gjennom årene, alvorlig psykisk og fysisk mishandling i tillegg til lempfeldig og klart uforsvarlig bruk av medisiner fra foreldrenes side, som hadde overmedisinert ham med beroligende medisiner og Salicyl preparater.» «Hans skolegang har gjennom årene vært preget av klar mobbing.»

Skolekontoret: «Det oppstod en del trøbbel i forbindelse med hjemreise pr buss etter skoletid. En eldre pike (nabo) mobbet ham slik at rene håndgemeng oppstod». – Politiet ble involvert.

Sommerleiren rapportert til kommunen: «Han utviser tegn til alvorlig depresjon».

Og selv om da dette er skrevet i journaler, og således rapportert inn til ulike offentlige kontorer/myndigheter – så grep ikke barnevernet inn, enda flere av disse offentlige kontorer/myndigheter hadde rapporteringsplikt til bl.a. barnevernet.

At de andre barna og ungdommene, kanskje misslikte meg – ga de ingen rett til å mobbe meg, selv om jeg nok hadde en litt annerledes fremtoning enn de på grunn av de overgrep jeg ble utsatt for. Mobbingen gjorde det ikke noe bedre, men mobbing var den oppmerksomheten de ga meg – ellers ville de ikke ha noe med meg å gjøre.

Dette er minner som stikker dypt inn i meg, det å føle seg alene – selv om det var så mange andre der, men de var ikke særlig snille. Så oftest gikk jeg mest alene, mens de andre lekte – eller gjorde andre ting. 

De følelser jeg da satt igjen med er ensomhet og frykt. Ensomheten av å se andre leke å ha det moro, men ikke få lov til å delta. Redselen for hva de andre skulle si og gjøre, og det som stort sett ventet meg hjemme. Så det beste var å sitte helt rolig eller gå alene for seg selv, og ikke gjøre noe som helst.

Fra en av de mange sykehus/legevakt journaler: «…..ble slått av sin far med teppebanker og lærreim til han besvimte. Det var naboen som hørte at gutten plutselig sluttet å skrike. Naboen løp over og fant gutten liggende livløs på farens fang. Far så ut som om han var i en annen verden. Gutten kom så inn på akuttmottaket, her.»

Fra en av de andre mange sykehus/legevakt journaler: «…..innlagt med medisinsk forgiftning av Benzodiazepin og Salicyl preparater, gitt ham av hans mor. Om gutten vil overleve er høyst usikkert.» ……….  «……kjempet i tre dager, da intet annet enn intravenøst veske og næring kunne bli gitt da forgiftningen var kommet for langt i forhold til annen alternativ behandling. At ……. overlevde er bemerkelsesverdig. ……..har utvilsomt et sterkt hjerte, som har tålt påkjenningen.»

Selv i dag kan jeg føle meg helt ensom og forlatt, selv om jeg har familien rundt meg. Selv når jeg sitter i en større forsamling kan jeg få følelsen av å være helt ensom, selv om jeg faktisk prater med de som sitter samens med meg. Det er en del av prisen jeg betaler for den oppveksten jeg hadde, men dette er bare en liten del av den totale “kostnaden”.

Jeg vil påstå at jeg har grunnlag for å skrive og mene det jeg gjør når det kommer til ENSOMHET – BARN & UNGE:

 

Så når det gjelder barn og unge som opplever ensomhet, så er det sjelden de selv egentlig ville valgt ensomhet – det er noe de ofte blir “presset” inn i, og noe som vil forfølge dem gjennom hele livet.

De fleste blir som sagt i en eller annen form “presset” inn ensomhet, mange av de utvikler sosial angst – som gjør at de isolerer seg enda mer. Det som “presser” de inn i ensomhet, er handlinger i fra andre – det være mobbing, psykisk og/eller fysisk vold i nærerelasjoner. Og det er da de som står for denne mobbing, psykisk og/eller fysisk vold som bærer ansvaret – ikke den som er/eller føler seg ensom (vell vitende at det finnes også noen unntak)

Men selv om dette som oftest skjer i fra andre barn og unge, så er det da altså de som får det også i hjemme miljøet. Men selv har jeg også sett og hørt hvordan voksne til de barna som “ute stenger” med handling og ord, andre barn og unge – bidrar nettopp til det samme, ved å omtale de “ute stengte” som annerledes etc. nettopp ovenfor sine egne barn/unge som da “ute stenger” de andre barna/unge.

Selv om den Sosiale Angsten skulle over vinnes, så vil altså ensomheten fremdeles følge den som i ung alder har blitt “utestengt”/mobbet etc. resten av livet – den ensomheten vil være “inn brent” i hode (minnet) og tanke gangen.

Og selv om den fysiske ensomheten overvinnes/forsvinner, så vil den psykiske ensomheten for mange forbli tilstedeværende livet ut. Og det er en ensomhet som lett blir oversett av omgivelsen, for den er ikke direkte “skrikende” synlig.

Derfor har voksne en særlig viktig oppgave i å oppdra/lære sine barn/unge å ikke “utestenge”/mobbe, samtidig som de voksne selv må kanskje lære seg dette selv også.

I verste fall vil “ute stengning”/mobbing føre til selvmord – tenk bare på det å måtte bære ansvaret for at noen som ble “utestengt”/mobbet til slutt ble så ensom at vedkommende avsluttet livet.


Du har en del av samfunns ansvaret for at ingen skal føle eller bli “utestengt”/mobbet, det har du kanskje ikke tenkt over. 

Så hva kan og vil du gjøre for at ingen skal bli eller føle seg “utestengt”/mobbet etc.?

 

4 kommentarer
    1. Så sterkt, så ærlig, så vondt, så trist, så sant, så modig, så helt utrolig å få skrevet dette ned. Det slo meg hardt i hjerte, tankene raste rundt i meg som en roller coaster… jeg kjente ei tåre i øyekroken, de måtte renne ned… jeg er så takknemlig for at du henviste meg til dette innlegget. Jeg kan ikke måle min historie med din, men det er ikke poenget heller. Mange år av et barnesinn som ikke har vært barn….. Jeg forstår godt at du kjemper barnas kamp, det er nok derfor jeg også gjør det, men har «kostet»meg mye…jeg skal reise meg igjen og fortsette med det…Tusen takk for at jeg fikk lese<3

    2. Orkidédatter: Håper det jeg skriver om hjelper, for jeg har ikke gått i dine sko – og hvordan man opplever og takler vonde, tragiske og skremmende opplevelser er så individuelt.
      Og selv takk for at du deler dine tingen på din blogg <3

    3. Jeg måtte lese dette innleget om igjen<3 målløs... men jeg må bare si: ja, det du skriver om, bloggen din har hjulpet meg allerede<3 og fortsatt gjør<3 hvordan det hjelper meg blir mye å skrive, men at du deler din kompetanse og kunnskap som jeg kan sette ut i praksis og jobbe systematisk med, at du får meg til å tenke og bli bevisst, reflektere og at DU er med på å utvikle min «indre samtale» fra negativ over til det positive og at jeg mindre mobber meg selv er jeg så utrolig takknemlig for. Jeg og min mann skogenssønn (skogenssoen.blogg.no) reflekterer og diskuterer rundt noe av det du skriver. Det er sunt for oss veldig givende.
      Jeg ville bare du skulle vite...<3

    4. Orkidedatter: Takk. Flott at det jeg skriver hjelper. Beklager sen tilbakemelding men jeg er veldig opptatt om dagen. Jeg blir selv inspirert av å lese andres blogg, men nå om dagen blir det lite med lik lesing – er for engasjert og opptatt, nesten ikke tid til å sjekke e-mail en gang.
      Ha det flott fremover <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg