Ungdom og uavhengighets myten

Ungdom oppnår uavhengighet gjennom prøvelser som ender med seire og tap, med følelsen av en triumf og følelsen å være avvist – men ofte også anger.

Livet er full av skuffelser på alle kanter, selv svik og harde realiteter. Bare tenk på den følelsen man får når man oppdager at noe faktisk kun er fiksjon, laget av “troverdige” voksne – slik som tannfeen eller påskeharen. 

Eller den illusjonen barnet/ungdommen har om at foreldrene egentlig alltid vil være der for de, uansett hva som måtte skje – for foreldre skal jo alltid “verne” barnet/ungdommen i mot livets grusomheter. 

I slutten av ungdomstiden, tenker de fleste; “Når jeg blir myndig, da kan jeg virkelig leve livet slik jeg vil”. For ungdommen har da egentlig løsrevet seg fra sine foreldre, som jeg skrev om i “Barn/Ungdom trenger å protestere“. Tross alt var det målet for hele den turbulente ungdoms opprøret og prosessen, for å kunne bli selvstendige individer – på lik linje med andre voksne. Men likevell så har barnet/ungdommen fremdeles det i tankene at foreldrene alltid vil være der for de.

Men ungdommen som nå har blitt uavhengig og myndig, og skal skape et liv for seg selv – får en brå oppvåkning i fra dvalen de egentlig befant seg i. For nå må de betale regninger, ha en jobb, etc., og de da oppdager til sin forskrekkelse; “Jeg er ikke fri til å gjøre helt det jeg vil”, “Jeg kan ikke være bare helt meg selv” osv.. De oppdager at foreldrene faktisk ga en beskyttelse i mot livets harde virkelighet – komplekse sosiale samfunns krav og system, hvor de nå bare er en brikke (et tannhjul) i det store “systemet”. Med krav og forventninger fra myndigheter, arbeidsgiver etc..

Når ungdommen først hadde løsrevet seg, så tenkte de; “Endelig fri”, “Nå er livet helt opp til meg selv” – men etter den brå oppvåkningen til samfunnets krav og forventninger, “Hva skjedde?”.

Den nå unge voksne, selvstendige og myndige – oppdager at det de hadde som idealer for sin frihet under løsrivelsen fra foreldrene, var en drøm. Og de innser “Jeg blir aldri så fri som da jeg var som barn/ungdom, hjemme hos mine foreldre” – det var egentlig små og få hjemmeregler og svært lite ansvar.

Når jeg var ungdom kunne jeg være en rebell, jeg kunne skille meg ut i fra alle andre – jeg trengte ikke å bekymre meg for å ha tak over holdet og mat på bordet. På den tiden hadde jeg beskyttelse og friheten, det var noen som ga meg støtte og beskyttet meg mot voksenansvar – Tenker mange unge voksne.

Mange lengter nok litt hjem til mor og far, noen ganger – til en trygg og relativ bekymringsfri tilværelse. Og derav ungdommens uavhengighet myte – som egentlig er en drøm.


Det som her er skrevet tar utgangspunkt i det som burde være en normal god og trygg oppvekst. Og er dermed skrevet vel vitende om at enkelte barn og unge opplever å bli fort voksne i ung alder, som følge av grove fysiske og psykiske overgrep i nærerelasjoner – det som egentlig skulle vært et trygt og godt hjem i barne og ungdoms årene. Disse barn og unge vil naturligvis ha et helt annet stå sted og helt andre aspekter de forholder seg til – noe som er forferdelig trist at noen skal måtte oppleve.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn
 

 

 

2 kommentarer
    1. (Ha, ha) Jeg er flaut identisk med det bildet du tegner av ungdommen som ikke kan vente til fylte 18 (telte ikke bare dager siste året, men % av året tilbakelagt, og % av året ‘to go’ hvilket de siste mnd faktisk eskallerte til timer..), og få retten til å bestemme over eget liv [også lappen da, -og viktigst av alt: No more shaky legs med falsk leg -ha ha-]. -Men Eva fikk faen ikke mange årene i paradis, nei! Den siste fliken mot lykksaligheten som jeg mente ville oppnås med eget bosted, viste seg i stedet å være realitetens grelle åsyn (ha ha). -Jeg hverken fleiper el overdriver når jeg sier dette; Jeg angrer fremdeles bittert, og føler trang til å rive av meg håret når jeg tenker tilbake på den jævla idioten som ikke hadde en clue om hva en ideell & sorgløs luxustilværelse var før denne var en saga blått!..
      Generellt, mener jeg folk i alt for stor grad skjermer ungene for livets ‘skyggesider’. -Ikke sånn og forstå at de skal få all verdens dritt i fleisen i takt med utviklingen av språket. Samtidig mener jeg at i det de får et språk, er det beste å si til ungen dersom moren er lei seg, er at “mamma er bare litt lei seg nå” [i tillegg til å påpeke at ungen ikke har noen delaktighet i at det er slik]. Følges svaret opp med et ‘hvorfor’, så gir en ungen en moderert versjon av sannheten, tilpasset alderen, etc. Unger er nemmelig ikke retards, og vet meget vel når noe er galt! Jeg selv var så heldig å ha foreldre som var langt over gjennomsnittet i hht å unngå forsøk på å skjule ting, så det er jo dermed noe påfallende at jeg, av alle, da skal ha denne følelsen som følger det å være fullstendig klar over at noe er riv ruskende galt, men ingen vil fortelle deg en dritt av hva det er som foregår så friskt i minnet! Det er såpass at jeg fremdeles kan gå rakt tilbake og kjenne på hele jævla frustrasjonen, den spesielle nervøsiteten, forvirringen, osv.. Meget mulig det er nettopp dette at for mitt vedkommende ble det å holdes ‘utenfor’ på denne måten å regne som en engangsopplevelse..(?)
      Uansett årsak, husker jeg det hode-kjøret som det var i går, -og jeg kan iallefall si med 100% sikkerhet at dette IKKE var til barnets beste! -Og dette gjelder like fullt uansett pokker hva det hadde dreid seg om!..
      Videre så har en den greia med at unger skal beholde sin ‘uskyld’, bla, bla.. Dette har jeg vært så heldig å slippe selv, bortsett fra den ‘hagl-bygen’ av ubehagelige realiteter som følger det å forlate et trygt barndomshjem, men følgene har fremkommet ditto tydelig hos andre.. Om en bestreber seg på å skjerme ungen for alt som har med vold/kriminalitet inkl farer & følger, rus & berusede mennesker, krig med hva det innebærer, hele det havet av ulikheter & varianter, positivt, negativt, kinky & pervo som har med sex å gjøre, banning & ‘fy-ord’, sigaretter, og ‘the whole escelada’, er muligheten stor for at de faktisk har klart å ‘fucke opp’ hele ungen.. – For det er et ufravikelig faktum at den virkeligheten den ungen er blitt skjermet for, vil en vakker dag bli den virkeligheten han/hun skal forholde seg til! Jeg mener.. Det er jo nødt til å gå til helvete det der! Hvordan mener de f.eks den datteren, som er helt fremmed for de realiteter som finner sted utenfor de velstående bydeler, skal ‘overleve’ ute i denne jungelen!?.. Er hun MAX heldig, slipper hun med en grusom rusopplevelse og den mest ræva ‘first-time experience’ som tenkes kan etter en ubehagelig run-in med en gjeng ‘fuck-boys’, liksom! -Og det er ikke bare de fysiske realiteter! De er gjerne fullstendig blottet for slikt som ydmykelse i forb. med de som kjempet under krigen, for de er jo dette bare et tema fra historietimene på skolen. De har jo blitt spart for det ubehaget jeg opplevde gjennom fritt leide til alt fra bilder av Belsen-fanger til beste/oldeforeldregenerasjonens førstehåndsberettelser med bl.a den følge at jeg ALDRI går forbi et minne-merke over falne soldater uten å ta den tiden det måtte ta å lese [-og da mener jeg ikke skum-lese/gjennomgå] hvert jævla oppført navn + det andre som ev måtte følge av data.. Jeg ville iallefall vært hinsides fattigere og grunnere som menneske uten den ydmykheten som følger det der..
      Det er så uendelig mye, og så utrolig mange områder disse ‘bomullsinnpakkede’ ungene blir satt tilbake på, og dermed uskikket til i verden den dagen de blir overlatt til seg selv..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg