Foreldre & Barn

Hvorfor er foreldre så hardt knyttet til barna sine

Å bli foreldre endrer alt, det kommer ingen seg rundt. Å bli mor eller far er både vanskelig og krevende. 

Og når du blir forelder for første gang, endres ditt liv dramatisk. Men for det meste tar vi den jobben naturlig når babyer kommer. Vi gjør det fordi babyer er spesielt sårbare.

Vi lurer ofte på hvordan vi som foreldre forvalter en så kompleks og viktig oppgave, som det å ivareta et barn. Det handler mye om hvordan hjernen tenker, om hvordan følelser og logikk er knyttet sammen. Og hvordan da dette skaper det vi kaller foreldreadferd.

Vi ønsker å forstå hvordan den grunnlegende foreldre atferden egentlig er. Foreldreferdighet er en sosial atferd fordi den er veldig intuitiv, går på sosialt innlærte handlingsmønstere som bygger på logikk og følelser om beskyttelses behov. Vi forstår at babyen må beskyttes og vi som foreldrene har en unik rolle i dette. Men det finnes da foreldre som ikke innehar den foreldreferdighet som faktisk kreves, noe som vil ramme barnet – uten at foreldrene er klar over dette. Heldigvis er slike situasjoner av de mer sjeldene, der foreldreadferden svikter fullstendig. Det skjer oftere at barnet/babyen blir overbeskyttet, noe som kan vedvare til langt ut i tenårene til avkommet.

Hva er grunnlaget for det å ta vare på baby. Foreldre må bygge et hjem, for å kunne ta vare på babyen. En forelder blir helt oppslukt av å dekke alle behovene til sitt avkom. Foreldre vil også nå forholde seg annerledes til andre voksne, de får mindre sosial omgang – og som regel byttes den sosiale omgangskretsen ut til andre som også har barn. Kjærligheten mellom de voksne kan avta, fordi de må ta vare på sitt avkom. Motivasjonen er ivaretakelse av sitt egen DNA arv, men også det å vise ovenfor den andre forelderen at de er egnet for ytterligere avkom/babyer senere.

Så hvis man viser at enn er sterkt knyttet til barnet gjennom god omsorg, er det altså faktisk det grunnleggende behovet for videreføring av sitt eget DNA man ivaretar – og en forhåpning om flere arvtagere etter seg selv. Men dette er også å beskrive som kjærlighet til sin baby.

Det kanskje viktigste i gode foreldreferdigheter er logisk tankegang, og ikke være for beskyttende – babyer/barn trenger prøvelser for utforskning av omverden, og for fremveksten som et selvstendig individ.

Som far har jeg nok feilet flere ganger, i alle fall når det kom til beskyttelses behovet – men det er faktisk helt naturlig å feile noen ganger. Og i dag har mitt barn blitt et godt selvstendig individ – men fremdeles sitter noe av beskyttelses trangen i meg, og vil trolig gjøre det lenge ennå. Hun vil for alltid bli jentungen min – inntil den dagen jeg ikke lengre er her. 

Dette er mine tanker rundt dette i alle fall.

Ikke glem å lese det andre som er skrevet i denne kategorien: Familie / Barn

Og hva er så dine tanker?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg