TRONDHEIM - «Elise»

NRK: "Dottera deira på 14 er ein av ungdomane som spreier frykt blant jamaldrande i Trondheim. Ho vart sjølv mobba før ho hamna i eit miljø som kommunen ikkje har klart å handtere."


Les hele saken her: Trondheimsskulen skaper taparar 

" Det skremmer meg at dei som skal forstå seg på dette verkar å vere så kunnskapslause" sier foreldrene til jenta.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for å si det rett ut.


NRK: "Når det «smell» verkar kommunen handlingslamma".

NRK, sitert: Kommunaldirektøren: Ingen raske løysingar
Eg forstår kritikken frå foreldra mot kommunen. Dette er komplekse problemstillingar der det ikkje finst raske løysingar.


Når man leser artikkel og ser det jenta «Elise» har til nå gjennom levd, så får jeg tårer i øynene. Samtidig så blir man frustrert og sint over det kommunen barnevern etc. sier og ikke gjør.

For det finnes en løsning for «Elise», og andre i samme situasjon som henne - men det vil koste litt resurser fra samfunnet, men også en vilje og forståelse for det som må gjøres.

Hvor mye vil foreldrene være villig til å "ofre" - for at jenta skal få det bra, er også et spørsmål.

Fra samfunnets side så vil en økt innsats nå - faktisk være besparende for fremtiden. 

Løsningen finnes, og den kan hjelpe raskt - i forhold til det systemet «Elise» nå er bundet av.

Både politikere og dep. (BUF dir) barnevernet, har alle blitt fortalt om dette - men som sagt så mange ganger tidligere, de vil ikke lytte og ta lærdom.

Er det fordi det i det lange løp kanskje vil bety at det vil bli mindre behov for nettopp disse kommunale og statlige organene - er de redde for å miste makt og posisjon i samfunnet, det kan virke slik til tider.


Jeg føler meg bare trist og lei, på vegne av «Elise» og andre som henne.

 



MIN FAVORITT SANG - MY FAVOURITE SONG

Utagerende Overgripere

Den mest farlige vanen som fører til nesten all voldsom atferd, er å bruker skylden til å regulere følelser. 


Når den utagerende føler seg ubehagelig, skuffet, skyldig, skamfull eller trist, vil andre enn den utagerende bli pålagt skyld og klandret for følelsen den utagerende har. 

Vanen gjør at utagerende oppfatter deres skyld og skam som en straff påført av andre, i stedet for å være tro mot deres egne dypere verdier og forståelse. 


Kronisk skyldighet skaper identitet og en følelse av å ha rett, noe som igjen vil kunne brukes som en bekreftelse i den utagerendes tanke/sinn en rett til mishandling. 

For å forandre vanen må den utagerende øve på å kontrollere/forstå det ubehag følelsene av skyld etc., for så å kunne verdsette og beskytte sine kjære - og i forlengelsen andre som kunne være mulige mottakere for den utagerendes mishandling.


Det nest den utagerende ofte gjør er å forsøke å sette utageringen inn i en kontekst, i et forsøk på å unnskylde utageringen - "Jeg var stresset, sliten, sulten, overveldet, overreagerte, drakk for mye, etc." Noe som gir hjernen (tanke mønsteret) tillatelse til å gjenta utageringen neste gang konteksten oppstår. 

For å bryte vanen må den utagerende øve på og få bedre selv innsikt, noe som vil gi de mer selv empati - og dermed også mer medfølende (empatiske) og respektfulle neste gang konteksten oppstår.


Når hjernen ikke kan se andres perspektiv, har det en tendens til å gjette, og det er vanligvis basert på dagens følelsesmessige tilstand - empati underskudd kan man kanskje kalle dette også. Fordi utagerende har en tendens til å ha negative selv følelser mesteparten av tiden, danner de seg en forestilling med å anta det verste om andre personers intensjoner.

Behandlingen går ofte galt når den fokuserer på forklaringer på hvorfor den utagerende utviklet ovennevnte vaner (handle og tenke mønstre). Gjentakelse over tid gjør at utageringen forankrer seg i handle og tenke mønstre i hverdagslivet - å forstå hvordan utagerende kom inn i dette handle og tanke mønstrer, kommer ikke til å få dem ut av det. Selv om det gir en selv innsikt, er det som oftest ikke nok - tanke og handling mønstre må endres, med spesielt fokus på medfølelse (empati) og vennlighet. 


Det er lett for terapeuter/psykologer etc. å falle inn i problemløsningsfellen, hvor den siste utagering situasjonen er problemet - fremfor å se på den vedvarende utfordringen, og en plan for takling av fremtidig utagering utfordringer. Det er her ofte en utenforstående tredje part (gode hjelpere) kan være med på å delta i en aktiv rolle for forebygging og innspill. Og da på den måten som fremlagt i  blogg innlegget: NÅR OFFER OG OVERGRIPER HJELPER HVERANDRE

Når dette så er sagt, så skal man heller ikke glemme av den utagerende også er et offer for utageringen - svært ofte påfører de utagerende seg selv traumer, og ofte så er utagerende ofte også selv ofre for tidligere utagering på ført dem fra andre utagerende. Det er viktig å bryte en utagerings sirkel, som da går i arv fra utagerende til utagerende - samfunnets hjelpe tiltak bør med andre ord egentlig ha større fokus på dette. Men slik det er i dag, så har ikke det offentlige vært særlig lydhøre for det flere har på pekt gjennom flere år.

 



MIN FAVORITT SANG - MY FAVOURITE SONG

NÅR OFFER OG OVERGRIPER HJELPER HVERANDRE

Et overgrep er og kan både være av større eller mindre omfang, og omhandler da både seksuell vold og ren vold utøvelse, men også psykologiske overgrep (trusler etc.). Utagering er da felles for all problematisk adferd som kan skade andre og den utagerende selv. Bare for å ha avklart dette.


Dette er et langt innlegg (beklagelig for de som ikke er direkte interessert i denne typen problematikk), men et meget viktig i forhold til problematikken - og burde nok leses av så mange av de som jobber med barn og unge.

De siste månedenes frivillig innsats har gitt meg bekreftelse på det jeg selv har sagt og forsøkt å få politikere, myndigheter, barnevern mf.l. til å forstå og skjønne gjennom flere år.

Men for de som har lest bloggen min skjønner har vært og er en kamp i motbakke, med politikere, myndigheter, barnevern etc. som motsetter seg å ta til seg kunnskap - og ikke minst det å virkelig å lytte til den/de som har erfaring og kunnskap gjennom mange år.

For min erfaring opp i mot politikere, myndigheter, barnevern etc. har vist at slik kunnskap og erfaring er farlig å snakke om - mye trolig fordi disse selv ikke klarer å fatte eller forstå, da de kun tenker og handler etter gitt sett med "lære bok", "Fag teorier", etc. og ikke ut i fra realiteter i det daglig livet utsatte barn og unge lever.

Men selv om jeg har vært opptatt i forhold til den frivillige innsats jeg selv har gjort de siste månedene, så har jeg også fått med meg noe av det som har vært i media den siste tiden - om barnevernets mange akutt plasseringer og barneverns barne-bander, etc.. Og da med tanke på det jeg selv har hevdet og sagt, så kunne mye av dette vært unngått - hadde bare politikere, myndigheter, barnevern mf.l. innehatt evnen til å lytte, forstå og det å kunne tilegne seg og gjøre nytte av det jeg og flere med meg har hevdet og sagt.

Men slik er det, nå en gang. Det vil jo være utenkelig å prøve noe som ikke direkte finnes i "lære-bøker", "fag-tidskrifter", "fag teorier", etc.. Og skulle de først begynne å tenke på tanken, så vil det trolig ta flere år om ikke 10 år før de kanskje vil prøve dette. Så i mellom tiden er det bare å sette seg ned å vente, og se utallige barn og ungdommer måtte gjennom leve vonde og tragiske år - de egentlig ikke trengte å leve, forferdelig trist.

Selv om enkelte deler er alt i fag miljøene og kjent, og politikere, myndigheter, barnevern mf.l. også kjenner til enkelt bestand deler - og det at mye alt også i enkelt opplegg er prøvd ut, så er det kombinasjonen av de ulike elementer som er det u-utprøvde. Og med at de ikke evner å lytte, forstå og gjøre bruk av det andre innehar av erfaring og kunnskap - så forblir det uprøvet.


Det er ikke mer enn noen timer siden jeg fortalte litt om dette til en helsesøster og sykepleier, vedkommende ble sjokkert - og først nektet for at noe slikt faktisk kunne gagne noen, men ble stille da jeg fortalte om det positive resultatet en slik tilnærming kan skape.

Et par ordinære (vanlige) mennesker utviste svært liten forståelse for dette. Men innså og skjønne til slutt at det kunne være bra for de utsatte barn og unge, ikke minst det at det ofte vil ta mye korter tid å få disse barna og ungdommene på beina igjen (inn i en normal tilværelse) - enn det som i dag ofte har tatt mange år å rett opp i, selv om det naturligvis vil være enkelte aspekter som disse barn og unge må leve med resten av livet.


I dag er det da slik at både offer og gjerningsperson skal ha oppfølging å hjelp individuelt, og slik bør det naturligvis fortsette å være. Den individuelle hjelpen er helt nødvendig for å kunne komme seg videre og å få det som har skjedd inn i en livs bærende ramme, uavhengig om det gjelder offer eller gjerningsperson. Og individuell terapi er også forløper for å få en god avklaring på den livs situasjon både offer og gjerningsperson befinner seg i, eller da har endt opp med - som følge av det som har skjedd.

Slik individuell oppfølging er noe som personer som har havnet i en slik situasjon både bør og har krav til å få. På den ene side for å få hjelp til å komme videre i livet, og på den andre siden det å få forståelse for og årsaken(e) til at det som har inntruffet har skjedd. Det går på dette med skyldfølelse, handling forståelse, egen innsikt etc.

I dag er det da også slik at både offer og gjerningsperson etter at den individuelle hjelp og behandling har pågått en stund, kan få tilbud om gruppe terapi og videre oppfølging den veien. Det finnes ulike støtte grupper og oppfølgings alternativer, både i fra frivillige organisasjoner og fra det offentlige. Dette er tilbud og muligheter det oppfordres til å benytte, både som et ekstra tiltak for å komme seg videre - men også som en del av et behandlende opplegg, og er relativt godt innarbeidet som en del av tilbudet som da fungerer relativt godt i dag.


Det første "nye", selv om jeg og andre med meg har forsøkt gjennom en årrekke har forsøkt å få politikere, myndigheter, barnevern mf.l. til å ta inn over seg og å forstå, er noe som går ut over det som i dag er "normalen" for behandling av både offer og gjerningsperson. Og som da vil ta i bruk de resurser og kunnskaper som tidligere ofre og gjerningspersoner besitter, straks de da har fått et godt avklart forhold til de utfordringene de hadde - men også de utfordringene som følger med dem resten av livet, med et godt balansert og nyansert syn på de utfordringer som har vært og det som følger med de resten av livet. Man kan ikke bruke tidligere ofre og gjerningspersoner som fremdeles står mitt i utfordringer eller fremdeles har "skylapper" (ensrettet fokus) på kun en side av problematikken som da enten offer eller gjerningsperson.

For det handler da om å bruke/gjøre nytte av de resurser og kunnskaper som tidligere ofre og gjerningspersoner innehar, å bruke de som veiledere og konsulenter (støtte personer) i forhold til da de som nylig har blitt utsatt for et overgrep eller har begått overgrep. Derfor er det da svært viktig at disse støtte personene har et godt avklart forhold til sine egne tidligere opplevelser, med et godt og åpent syn i forhold til problematikken.

Det er her politiet og barnevern har en særs viktig rolle, for det er som regel de som først kommer i kontakt med unge ofre og utagerende gjerningspersoner, i form av mindre eller større overgrep og utagerende handlinger. Jo tidligere disse ofre og gjerningspersoner får hjelp, desto bedre - men som oftest i dag så tenkes det først å fremst på avstraffelse av gjerningspersonen, og ofte ubetydliggjøring av det ofret har opplevd. Det både kan og er ofte nødvendig med behandling, før avstraffelse for utagerende handling (slik at den utagerende faktisk forstår hvorfor avstraffelsen er nødvendig) - og før ofret virkelig klarer å uttrykke seg på en adekvat måte. Derfor må den individuelle hjelpen til både offer og gjerningsperson startes så tidlig som mulig, for så å gå over i en mer intensiv hjelp - dette vil korte ned tiden for både offer og gjerningspersonen til å få en mer normal tilværelse, og dermed komme seg opp på beina igjen med bedre innsikt og forståelse.

For hvem kan forstå og se hva og hvor problemet ligger hos et offer eller gjerningsperson, enn nettopp et tidligere offer eller gjerningsperson - når disse tidligere utsatte personene har fått et god avklart forhold til de utfordringer de selv hadde, men også de utfordringene som følger med dem resten av livet. Og da som veiledere og konsulenter kan disse tidligere ofre og gjerningspersone fortelle behandlerne av ofre og gjerningspersoner hvor "skoen" trykker. Disse veiledere og konsulenter taes da inn etter at offer eller gjerningsperson har vært til enkelt individs behandling hos psykolog/terapaut noen ganger.


Det andre "nye", som jeg og andre med meg har forsøkt å få gehør for, gjennom flere år - er nettopp det at OFFER OG OVERGRIPER KAN HJELPE HVERANDRE, ved felles terapi. Men dette skremmer vist mange, og vekker til og med "avsky" hos enkelte.

Men hoved poenget ved dette er at ofret vil få en avklaring på at ofret ikke innehar noen skyld, og at gjerningspersonen ser konsekvensene av handlingene og kan utvikle sin empati. Denne form for felles terapi skjer da naturligvis under tilsyn og rettledning fra psykologer, men også her kan da de tidligere voldsutsatte (veiledere og konsulenter (støtte personer)) kunne være med dersom det er et ønske fra den de er der for som en støtte.

Det er ikke slik at ofret skal treffe den gjerningsperson som har handlet ille imot vedkommende, eller at gjerningspersonen skal treffe sitt offer - men da andre med tilsvarende utfordringer. Det kan da også være at både offer og gjerningsperson kan møtes i en slik setting, det blir en vurdering av fag-personell (psykolog, lege etc.) og etter ønske fra de involverte parter - for det er da snakk om alvorlighetsgraden på handling og ofret's mentale tilstand som vil være de viktigste faktorene, at gjerningspersonen vil ha godt av å se konsekvensene av sin handling er da helt klart.

Men her kommer da også et juridisk aspekt inn, for pr. i dag så kreves det naturligvis en utvidet vandelsattest (rulleblad) for å kunne arbeide med barn og unge, og da kan ikke tidligere utagerende inne ha en rolle som veiledere og konsulenter (støtte personer) - for de fleste tidligere utagerende barn og unge, vil naturligvis ha et eller flere forhold på sitt rulleblad av større eller mindre art som vil gjøre at de i forhold til lovverket ikke kan delta eller bidra til et slikt arbeide.

I enkelte organisasjoner er det da et krav om en broket fortid, for faktisk å kunne være til hjelp for de som sliter med tilsvarende utfordring. Slik som AA (Anonyme Alkoholikere) og NA (Anonyme Narkomane), der er det altså de med tidligere lignende utfordringer som hjelper og veileder andre i deres utfordring. Men da også i organisasjonen: Veien Tilbake. Som er en ideell organisasjon som tilbyr tidligere rusmisbrukere og kriminelle hjelp for å få til en bedre integrering i samfunnet.


Dette er er meget komplekst og vanskelig naturligvis å forstå, og spesielt gjennom et enkelt blogg innlegg. For det er utallige faktorer og muligheter som kommer inn - men alt for å hjelpe offer og gjerningsperson til å få et raskere forløp til en mer normal tilstand og en avklaring i forhold til de utfordringer som vedkommende har, og det som mulig vil komme i nær og fjern fremtid. Men når man da har fått den innsikt at dette kan forkorte ned tiden det tar å få til en mer normal tilstand for ofre og gjerningsperson, er det noe som da bør kunne implementeres.  Selv om det alltid vil finnes de unntak der det vil kreve også andre løsninger som tar lengre tid.

Men det er altså kombinasjon bruken som er kanskje det viktigste, at det blir iverksatt tiltak på tvers av hverandre og en form for konfrontasjons terapi, i samspill med andres egen erfaring og opplevelser som utgjør kanskje det viktigste - og utgjør således det grunnlaget som danner grunnen for den raskere tilbakekomsten til en mer normal tilstand for både offer og gjerningsperson, samt den innsikt og forståelse det gir. Og som da gjør at offer og gjerningsperson får en avklaring i forhold til de nære utfordringer, men også utfordringer som vil komme over tid.


Dette behandling/hjelpe tiltaket kunne nok med stor suksess brukes på unge lovbryter (under den kriminelle lavalder) men også på de litt eldre, og da som en del av en evt. oppfølging under avtjening av en straff som de da er idømt. Når det kommer til voksne lovovertredere kan det nok også være en hjelp, selv om det naturligvis vil være svært krevende (om mulig i det hele tatt) å få en 100% positiv effekt - med at voksne alt har et så inngrodd handlingsmønstre etc..  Derfor er det viktig med tidlig innsats i forhold til utsatte barn og unge. Når man i dag ser på de voksne som som begår slike grusomme overgrep mot barn og unge, så kan deres handling og tanke mønstre endres, men om de vil kunne endres/snus fullstendig er et åpen spørsmål. Det ser man på tilbakefall prosenten, selv etter et fullstendig miljø skifte og forsøk på hjelp/behandling. Det er med andre ord lettere å endre et ungt tanke og handlingsmønster enn et som er inngrodd over tid.

Og denne typen hjelp/behandling vil ikke med nødvendighet kunne eller måtte bli en erstatning eller minskning av det straffe ansvar den enkelte har i forhold til den straffbare handlingen de har begått. Men burde bli en del av eller mulighet i en mulighet under det alt eksisterende behandling/hjelpe mulighetene som finnes. Men dette krever da en helt nytenkning innen for domstol og andre myndigheter, men også innenfor andre offentlige hjelpe/behandlings tilbud som i dag finnes.

 
Jeg kan bare håpe at du som leser har fått en forståelse av dette, selv om det er vanskelig å forklare i et så relativt kort innlegg egentlig.

Jeg tviler på at noen innen for politikk, myndigheter, barnevern etc. vil ta til orde for noe slikt med det første, for her her de pr. i dag for opptatt av det som alt er i "lære-bøker", "fag-tidskrifter", "fag teorier", etc. og naturligvis sine egne teorier. Politikere og barnevern er jo fortiden så oppslukt i sine nye tiltak, slik som ForandringFabrikken, Barneverns Proffene etc. men det er egentlig ikke tidlig tiltak for utsatte barn og unge, mer som et plaster på en åpen pulsåre. Og hvor ille det kan gå når barn og unge som egentlig ikke har fått en god avklaring på sine utfordringer har vi sett bl.a. i den omtalte barneverns institusjonen, med narkotika dødsfall etc. et opplegg som ForandringsFabrikken var så fornøyd med, og ingen av de såkalte barneverns-proffene reagerte.

Å la barn og unge som står mitt i utfordringen styre løpet, har vist seg altså å kunne være katastrofalt - fordi de da naturligvis ikke har den nødvendige innsikt og forståelse, aller minst innsikt om hva som kan bli resultatet. Man skal lytte og ta barn og unges bekymringer og ønsker på alvor, men det blir ikke det samme som at de skal styre løpet - det blir som om du skulle la den narkomane passe på sin egen bruker dose uten å bruke den, utfordringen vil nok bli for problematisk (vanskelig) å håndtere. Og både Barneverns-proffene og ForandringsFabrikken omhandler mer om hvordan barn og unge vil ha det og å bli mottatt av barnevernet, og ikke behandling og en avklaring på deres utfordring(er). ForandringsFabrikken var så stolte over at de har fått inn ordet kjærlighet i barnevernloven, at barn og unge skal mottas med kjærlighet - og ja, det er viktig.

For hva er vel ikke en avklaring og hjelp i forhold til den utfordringen barn og unge har og dermed har kommet inn under barnevernet, om ikke kjærlighet. Men det er som jeg selv opplevde, en ung jente utsatt for overgrep - satt å fortalte om dette på en scene under regi av ForandringsFabrikken, men de voksne som da var utdannede innen feltet (Sosionomer, Miljø arbeidere, Barneverns pedagoger etc.) de viste ikke om et behandlingstilbud som har eksistert siden 1986. Et tilbud som kunne ha hjulpet jenta ytterligere, for hun uttrykte selv at hun følte at hjelpen hun til nå ikke hadde vært tilstrekkelig. Og der sitter altså jeg, som da ikke er utdannet innen barneverns pedagogik etc. å kjenner til et slikt behandlings tilbud, når jeg informerte de voksne som da skulle i vare ta jenta - da ble det ropt ut i rommet at de fikk informasjon de ikke kjente til fra før, man stiller seg da spørsmålet om den faglige kompetanse og opplæring disse har og får før de skal hjelpe sårbare barn og ungdommer.

Men kanskje om noen ti år, så kanskje de vil se, lytte og forstå. Tenk bare på at Dysleksi (ordblindhet) alt var kjent i utlandet på slutten av 1890-tallet - I Norge ble det først en prioritet i løpet av 1990-tallet, 100 år senere.

Det er kanskje ikke så rart at politikere har svart:

"JEG KOMMER IKKE TIL Å TA NOE INITIATIV OVENFOR DE BARNA".

Om det finnes noe mer negativt i forhold til politikere, myndigheter, barnevern etc. så kan det være deres egen benektelse, da flere med meg har informert de om at det finnes u-utprøvde muligheter - så nekter de for at slik informasjon har blitt gitt de. Imidlertid så har barnevernet (Buf.dir) respondert med at barn/ungdommer som har utvist utagerende adferd i en eller annen form, bare kan skylde seg selv - barnevernet har intet gjort noe kritikkverdig, enda barnevernet har fått massiv kritikk fra flere ledende psykologer, fylkesmenn og oppnevnte undersøkelses utvalg.

Jeg mener at det er fult mulig å snu en negativ trend hos barn og unge som utviser en utagerende adferd, og at ofre for slikt kan ha nytte av dette også. Men det kreves at dette skjer på et så tidlig stadium som mulig - og der har politi og barnevern et spesielt ansvar for å fange opp dette. For ved å tidelig fange opp utsatte barn og unge, vil man kunne forhindre senere utvikling av større utfordringer og kriminell aktivitet. Man må heller aldri glemme at en utagerende person også er et offer, som ofte påfører seg selv traumer i likhet med traumer på ført andre. Og faktisk så er det en uro vekkende høy andel av utagerende personer som selv tidligere var eller er et offer for andres utagering.

Men bare for å også å ha sagt det, som jeg har gjort også før - så er jeg ikke i mot et barnevern, men jeg mener at det må en fundamental omlegning av barnevernet. Og at det burde bli mer reel livs erfaring kompetanse inn i undervisningen av fremtidige barneverns pedagoger, sosionomer etc.. For det handler om å ivareta barn og unges rettigheter, muligheter og liv.

Takk for at du leste, og forhåpentligvis forstår litt mer og ser potensiale - men også utfordringen i forhold til hvordan det er i dag.

Kjenner du noen som er interessert og opptatt av problematikken, så del dette gjerne med de også. Eller send dine politiske eller offentlige ansatte en melding om at det finnes fremdeles u-utprøvde muligheter innen for barnevern etc.

MEN HUSK OGSÅ DETTE:

 



MIN FAVORITT SANG - MY FAVOURITE SONG